Bokelskere.no

"Gå til Fanny Cohen og spør om hun kan låne meg en shilling til husleia."
Jeg løp avgårde. Halvveis oppe i gaten møtte jeg Philly Cohen. Det var en rødhåret gutt omtrent på min egen alder og en god venn. Vi stanset og målte hverandre med blikket et øyeblikk, omtrent som to valper som møtes snute mot snute.
Så spurte jeg: "Hvor skal du hen?"
"Hjem til deg," sa han. "Mamma har sendt meg for å spørre om en shilling til husleia."
"Ser deg siden," sa han. "Morna."
"Morna," sa jeg.
Så bar det videre i hver vår retning. Vi var for dumme til å skjønne hvor fånyttes det var. Moren min og hans var også nære venner, og når de senere møttes og pratet om den episoden, brast de i skoggerlatter. De knakk sammen og hylte til de fikk tårer i øynene.
Det er rart at de kunne le av sin egen ulykke, for det gjorde de faktisk, både titt og ofte, men like ofte gråt de.

Når skal folk lære at vi alle er like, og at ingen er bedre eller verre enn andre? Hvor mange kriger må vi kjempe, og hvor mange flere millioner må sables ned før verden får litt vett inn i den tjukke skallen sin?