Bokelskere.no

Hvorfor satte jeg ikke pris på det mens jeg hadde det? For da, kan jeg tenke, hadde jeg ikke hatt det. Bare det som glipper mellom fingrene, bare det som ikke finner ord, ikke har tanker, er helt og fullt eksisterende. Det er prisen for nærhet: man ser det ikke. Vet ikke at det er der. Så er det over, så ser man det.

Bokstavene er ingenting annet enn døde tegn, og bøkene deres kister. Ikke en lyd har kommet fra denne teksten mens du har lest den.

Bare den sterke kan tilgi. Å tilgi noen er å fornedre dem, det er å få dem til å miste ansikt. Tilgir man noen, og de ikke gjennom det mister ansikt, er man fortsatt et offer og den svake.

..... i løpet av et liv ser vi inn i tusenvis av øyne, de fleste glir ubemerket forbi, men så er det plutselig noe der, i akkurat disse øynene, som du vil ha, og som du vil gjøre nesten hva som helst for å være i nærheten av.

Siden livet er i bevegelse, oppstår det med jevne mellomrom et misforhold mellom det vi bør gjøre og det vi vil gjøre, som manifesteres i en trang etter å gå utover rammene som er satt for oss. Blir den trangen gitt utløp, oppstår det en periode av grenseløshet, før nye rammer for livet settes. .... Felles for alle disse bevegelsene er lengselen etter autentisitet, etter det ekte, som simpelthen er stedet hvor forestillingene om virkeligheten og virkeligheten er ett og det samme.

Det var ellers aldri noen som tok på meg, kjærtegn var sjeldne i vår familie, bortsett fra når man var syk og hadde feber, og den paradoksale følelsen husker jeg ennå, hvor ubehagelig berøringene var for den febrile huden, og hvor behagelige de var for meg.

Det er kanskje det mest utrolige ved disse første fotografiene, at de forholder seg til tiden på en slik måte at bare det aller mest bestandige synes, og at det menneskelige viser seg som så flyktig og kortvarig at det ikke setter avtrykk noe sted.

Å vise deg verden, lille du, gjør livet mitt verdt å leve.

Og selv om jeg skulle ha gjort det, sluttet å kjøre bil, ville det ikke ha forandret på noe, hverken den stigende temperaturen i verden eller de døde dyrene i veibanen. Det er en arvesynd, den tilhører alle, og kan bare oppheves av alle.

Flauberts setninger er som en klut som dras over et vindu gjengrodd av eksos og skitt, som du lenge har vent deg til å se verden gjennom.