Bokelskere.no

En venn av deg hevdes attpåtil at det var en bevisst handling at han ikke kom på sykehjemmet, fordi han "ikke ville ødelegge bildet han hadde av deg". Det sier jeg deg far min, det var dårlig gjort å ligge der på gamlehjemmet og ødelegge det gode inntrykket folk hadde av deg

Lenge trodde jeg det skyldtes at han kom fra Nord-Norge, fra det ytterste mørket, og at de privilegerte fra Oslo vest hadde et slags medfødt overtak. Det var feil. Ingenting var mer Oslo vest enn Toralv Maurstad, og han var født i er stabbur i Nordfjord.

Faren min var en russisk babusjka-dukke. Når du åpnet opp var det en mindre mann inni, og en enda mindre mann inni der igjen, og uansett hvor mange dukker du åpnet opp så kom du aldri inn til bunnen. Hvor liten gikk det an å bli?

Det kommer et punkt i de fleste menns liv da du blir eldre enn din far. Ikke fysisk, men mentalt. Dette inntreffer nesten uavhengig av hvilket forhold du hadde til faren din: Du kan ha hatt et svin som far, en selvopptatt, dominant faen, eller en elskelig tusseladd som aldri kunne si nei; du kan ha hatt en munter far, en trist far, en autoritær far, eller en far av den bleke kontorist-sorten som leser veiledningen for selvangivelsen på sengen: En dag står du der og skjønner at nå er det du som er sjefen

Min farmor var en gallionsfigur av en kvinne; diger, voldsom, med stort, snehvitt hår. Under en fotballkamp mellom Melbu Sanitetsforenings damelag og Sortland Sanitetsforening i 1952, skjøt hun så knallhardt at motstanderens tverrligger knakk. Far min skammet seg i 20 år.

Far min ble skuespillernes representant i styret på teatret. Og å være styrerepresentant under Toralv Maurstad var som å være sjelesørger hos Satan. Det var mye å gjøre. Toralv Maurstad var ikke direkte godhetens apostel. Han tok de fleste rollene selv, lå med halve huset og sa opp resten.

Far min så ikke på meg. Han trengte seg ikke inn i mitt grunne sjeledyp med nærgående spørsmål. Senere skulle jeg forstå at han, som mange menn, hatet nærhet. I hvert fall slik den var definert av kvinner: lange samtaler om kjernen, livet, det egentlige, hvor man setter ord på tingene....Han kunne bare snakke om det som lå rundt...Om kunst og fugler, vaktmestre og bilhjul, solskinn og glassfasader. Slik ble det: Vi brukte et liv til å snakke om uvesentligheter.

Jeg innså gradvis at når to mennesker stirrer på hverandre, går de fort trett. Men når de stirrer på det samme, i samme retning, kan de holde ut et helt liv.

Min oldefar var smed...Han fikk til og med spille seg selv i den første filmatiseringen av Hamsuns Pan i 1922, med Lillebil Ibsen i hovedrollen, filmet nettopp der oppe. Senere, under nazistenes okkupasjon, fylte smeden en hermetikkboks med menneskedritt og forseglet den. Da Melbus tyske kommandant med følge kom på neste besøk i smia hans, for å forlange krigsinnsats av den gamle mannen, satte han den forseglede boksen ved ilden i grua og unnskyldte seg, han måtte ut et øyeblikk.

Boksen eksploderte av varmen. Den tyske kommandanten ble dekket av dritt.

Uansett hvor jeg reiste for å holde foredrag, hadde far min vært der før meg. Uansett hvilken restaurant jeg var på, hadde han spist der. Uansett hvilken pub jeg gikk innom, hadde han fortalt grisevitser til pubverten...og da jeg kom inn på tårnværelset på Skagen Hotell i Bodø med min nye nordlandske venninne, var veggene tapetsert med bilder av ham...I Nord-Norge ble jeg klappet inn som "sønn av Lars Andreas". I Trøndelag var jeg "skuespillersønnen", i Østfold "han derre guttungen til han teaterfyren" og på Sørlandet "kjendisbarnet". I Stavanger presterte de å døpe meg "Vetle Andreas".