Bokelskere.no

Tenk om det var så enkelt, om det hadde noe med Vårherre å gjøre. Å miste sin tro, mot det fantes en enkel medisin: å gjenfinne den.

Og jeg forstod dette med utdanning. Uten kunnskap er vi ingenting. Uten kunnskap er vi dyr.

Hvor de skulle, hvilket felt de skulle på, spilte ingen rolle. Det var hva de skulle...

I møte med bien var det vanskelig å tro at det fantes noe der ute som var mer perfekt, ikke engang Gud.

Fra år 2000 og fremover gikk det fortere og fortere. Tørre, varme somre uten blomster og nektar drepte biene. Harde vintre drepte biene. Og regn. Biene holdt seg inne i regnet, som mennesker. Våte somre betydde langsom død.

...hver enkelt bie arbeidet for folket, for alle, for organismen de sammen utgjorde.

«Det føltes som om Gud hadde erta meg. Hengt en stige ned fra himmelen og latt meg klatre opp for en ta en titt, latt meg se engler på enger av sukkerspinn, før han brått dytta meg av en sky før han lot meg falle mot jorden igjen. Jorda på en regnværsdag. Grå. Sørpete. Fattig.»

Hver for seg var de ingenting, men sammen var de maurtuen, som om den var ett, levende vesen.

For første gang på mange år lot jeg meg omfavne av bøker, av ord. Jeg kunne vært her et helt liv.

Lukten fra leiligheten spredde seg ut i oppgangen, traff meg. Det var ingenting spesielt ved den, men alle hjem har sin egen lukt. Lukten av menneskene som bor der. Maten de har spist, klærne de har vasket, skoene de har brukt, svetten de har utskilt, ånden de har utpustet i sene nattetimer - den ramme lukten fra sovende menneskers munner - sengetøy som kanskje burde vært byttet, en stekepanne som skulle vært rengjort, men er blitt stående til neste dag, så matrestene er størknet og har starte en tidlig forråtnelse.