Bokelskere.no

Ild og glør er som barn, de stiger og synker , viser seg og skjuler seg , og jeg kan blåse på dem, gi rom, gi luft, gi never, flis og nye kubber. Jeg tok på meg oppgaven å fyre i ovnen da vi flyttet hit. Til å begynne med trodde jeg at jeg så alt som var verdt å se der jeg satt på huk foran ovnsdøra. Jeg trodde at når ovnen var kald, var vinden slukket, og når ovnen var varm, brant det, og at når døra sto på gløtt, ville trekken nære flammen. Men trekken kunne slukke flammen hvis den traff på feil tidspunkt.

Så vanskelig det er å møte andre menneskers smerte og frykt, når den ingen ende har

Innerst i gleden er frykten for å miste. Innerst i frykten er kjærligheten

Etter 22. juli var det ingenting vi kunne si eller gjøre for p gjenopprette barnas tillit til de voksne helt. Tiden kunne gå, vi kunne glemme, men det ville kanskje ligge der for alltid, som en liten uro. Et lite frø som var sådd i dem

Da vi var små, var det ulykken på Alexander Kielland—plattformen som var vårt første møte med døden i mediene. Vi husket begge de rødbrune, sopplignende flyteelementene som stakk opp av vannet. Mens døden for våre unger var en eneste mann som gikk omkring og skjøt på uskyldige barn

Nå føles det som om tiden lekker, men før, i barndommen, var den fastere, som i en boksering der jeg ble straks slengt inn i ringen igjen hvis jeg gikk i tauene

-Skal hun alltid være død? Spør Tore
-Ja, sier jeg
-Hva spiser man i himmelen, spør Jorid
-Du vet jo det, Jorid, at man har ikke kropp i himmelen
-Spiser ikke englene?
-Jeg vet ikke, sier jeg. - Ikke mat i hvert fall
-Det er jo ikke alle som tror på himmelen heller, sier Tore
-Men jeg tror på den, sier Jorid
-De spiser sikkert noe hvitt, sier Tore. - For de er jo så hvite. Kanskje de spiser snø.
-Men det må ikke du gjøre, sier jeg. - Skal vi synge?
Og så synger vi 'Vi tenner våre lykter når det mørkner', slik vi har gjort de andre adventsdagene, mens jeg tenner lyset og setter det ved siden av de andre. Og så legger alle en hånd oppå den kalde, ruglete steinen.
-Hvor mange lys er det nå, Tore, sier jeg
-Åtte, sier han
-Bra, sier jeg. - Det er åttende desember
-Men mamma, etter jul, skal vi ikke tenne lys lenger da?
-Vi kan ikke fylle hele kirkegården med lys heller
-Hvorfor ikke?
-Fordi vi må fortsette å leve. Som vanlige menesker, sier jeg

Noen ganger bare bestemmer jeg meg. Så sier jeg til meg selv: "Jeg har det i meg", og da kan jeg klare hva som helst. Hvis noen sier til meg at jeg skal bære noe, så kan jeg bære det. Det er utfordringen det kommer an på.