Bokelskere.no

Bernt Halvorsen hadde en stor seilbåt liggende ved sin nokså uanselige hytte i Vestfold, og den unnskyldte han med at han hadde en nærmest abnorm psykisk binding til vind og seil, som var knyttet til hans barndom i den lille Vestfold-byen, den samme, forøvrig, som professor Andersen hadde vokst opp i uten at han hadde skaffet seg seilbåt i voksen alder av den grunn.

Jeg er en ikke-troende, men tilhører en kristen kulturkrets, og helt uten ironi kan jeg la julefreden fylle mitt sinn.

”Jeg må bli kvitt ham,” tenkte han, og måtte neste le. ”Ja, ikke på den måten altså,” la han til, enda en gang, og nå måtte han virkelig le. Han lo så han ikke greide å stanse, og begynte å hoste. Han lo og hostet og innimellom latteranfallene og hostingen tenkte han: ”Det der kaller jeg morbid humor,” og idet han tenkte det, så braket latterhikstene løs igjen så han gikk tvekroket rundt i sin egen leilighet, fra rom til rom, i pysjamas, med slåbrok over.

"Men jeg har heldigvis mine begrensninger", tenkte han så. "Jeg greier ikke å ta ordet 'Jesus-barnet' i min munn, da blir det automatisk 'Basusjernet' og jeg begynner å le," tenkte han, og kjente at latteren boblet i ham.