Bokelskere.no

...det er den som har mest makt og flest krigere, som reelt sett bestemmer over tinget, og at det er de to kongenes jevnbyrdighet som gjør at saken aldri får sin ende. Det som stod i loven, var ikke avgjørende, men hvem vennene dine var.

"Har du hørt om byen i Spania der apostelen Jakob er begravet?" spør han plutselig. "Jeg har vandret dit, fortsetter han." ...
"Etter å ha vandret i 27 dager fra Frankrike" , sier han. "Det vanlige er å bruke 33 dager."
"Er du en kristen?"
"Nei, bare interessert."
"Du gikk ned under koret og så kisten med knoklene til apostelen Jakob?"
"Selvfølgelig."
"Tror du det virkelig er han som ligger der?" spør jeg.
"Har det noen betydning?"
"Antagelig ikke," svarer jeg. "Døde ben er vel uansett aldri annet enn symboler. Som viser til noe annet. Hva de er i seg selv, er kanskje uinteressant ."

Hva kunne du tenke deg å gi for dette teppet? ...
1000 lire, sier jeg og angrer straks. Nesten 3000 kroner. Guidebøkene forteller at den virkelige prisen som regel er omtrent halvparten av det de krever. Men jeg har en mistanke om at selgerne har plukket opp hva som står i bøkene, og nå krever det tredobbelte. Jeg frykter jeg ender opp med et dyrt teppe min kone ikke vil ha. At jeg blir sittende med et tyrkisk bønneteppe på det overfylte kontoret mitt.

Rocka Blanca? Han ser rart på meg. Den gamle borgen? Men det er ingen ting i dag, sier han. Hvor den lå? Han peker et stykke nedover, mot en klynge høye trær. Jeg peiler meg inn mot stedet, går langs en kjerrevei like innvevd en gård. Noen hunder i bur gneldrer stygt mot meg. Jeg går inn i skogen med de høye trærne. Det renner en liten bekk der inne. Det er mørkt under trærne. Jeg setter meg på noen steiner. De ser tilhuggede og gamle ut. Jeg tror jeg har kommet frem. Til ingenting.

Hver sommer arrangeres det en festival der folk kler seg som vikinger og kommer innover mot tårnene med skipene. Lokalbefolkningen venter i frykt, spesielt kvinnene. "Vikingene" fortøyer båtene, skriker som barbarene, de har hjelmer med horn, røver og plyndrer, tar kvinnene osv. Det hele ender i en løssluppen fest. Folk lar rødvinen flomme over seg selv, det skal symbolisere alt blodet som fløt når de nordiske vikingene kom. I Galicia kalte folk meg viking når jeg sa jeg var fra Norge . Og det er som om vi -"vikingene"- representerer det groteske og barbariske i mennesket, noe det kan være godt å slippe ut, en gang i året.

Det jeg føler, er en nærhet til Sigurd Jorsalafare og hans verden. Det er noe magisk ved at vi befinner oss i den samme kirken, tråkker på de samme steinene, følger de samme ritualene. Men kanskje er det bare en illusjon. En overflate som skjuler at vi lever i helt forskjellige verdener. Kanskje vil jeg aldri forstå.

Fremme, der skipene møter det hellige koret, tennes røkelseskaret. Verdens største røkelseskar er her i denne kirken, over en meter høyt. En løfteanordninger med tau og taljer svinger det fra side til side. Karet suser rett mot meg før det hever seg oppover og oppover, 20 - 30 meter mot taket, og kommer med veldig fart tilbake igjen. Det er et skremmende syn, og en eksotisk duft brer seg i kirken. Røkelsen er menneskenes bønner som stiger oppover mot Gud i himmelen.

De som skulle bli korsfarere, måtte gi et høytidelig løfte foran en prest, eller helst en biskop. ... Fullførte de reisen, fikk de tilgivelse for alle sine synder. Men dersom de brøt løfte, lot være å reise eller vendte om underveis, ble det sett på som alvorlig. De som snudde under det første korstoget, ble truet med bannlysning av paven og var utsatt for hån og spott fra samfunnet rundt seg. De som fullførte et korstog, høstet ære for resten av livet. Skammen blant dem som vendte tilbake uten å ha innfridd løftet, var tilsvarende stor.

Målet til Magnus var å bygge et kongedømme i vest. Et rike som skulle styres av den yngste sønnen Sigurd. Eldstesønnen Øystein skulle ha Norge . Selv levde Magnus Berrføtt under mottoet "Konger skal man ha til makt og ære, ikke til et langt liv". Han ble ikke mer enn 29 år gammel.

"Du er redd for at jeg skal ta trikken igjen", sa Holck. Forrige gang han hadde hentet ut hodeskaller fra slottskjelleren, Håkon V Magnusson og hans kone Eufemia, hadde Holck tatt skallene i en bærepose og tatt trikke opp til Rikshospitalet , attpåtil sammen med en journalist fra Aftenposten , noe som hadde falt folkene på Akershus tungt for brystet.