Bokelskere.no

Han ser ned i bakken og svarer at han ble så frisk at han klarte å rote, men ikke rydde. Man må være mye friskere for å rydde enn å rote. Det er en uskreven regel.

Han er ikke så sikker på det. Det er ikke så enkelt å forstå meg. Jeg er som en uåpnet pakke med faenskap. En pakke med et bittelite hull i, sånn at det renner ut litt faenskap her og der. Så ler han og sier unnskyld. At han ikke mente det slik.

Det er nettene jeg liker best. Det er da tankene mine faller på plass, og det er da verden utenfor virker ufarlig. Jeg skulle ønske hver dag var en natt. At det aller mørkeste kunne vare. At solen aldri sto opp igjen. At den forsvant ned i dypet for alltid. At natten ble dagen. At menneskene utenfor ville slutte å dukke opp. At de ville holde seg inne i leilighetene sine, og at jeg og natten kunne være alene sammen.

Snart er himmelen under oss fylt opp av førtifire lilla, røde, grønne, gule, oransje, hvite og blå papirkurvfallskjermer med bittesmå lekefigurer hengende under, godt opplyst av de store lyktestolpene, og jef tenker for meg selv at slik som dette, akkurat slik burde verden sett ut hele tiden.

Vi kjører hele dagen, og da kvelden kommer, setter vi oss nede ved vannet og følger med på solnedgangen. Han synes den er spesielt fin i dag. Han vil nesten ta bilde. Jeg er ikke så veldig imponert. Men det gjør meg veldig glad at den går ned i det hele tatt. Tenk om den aldri gjorde det. Jeg grøsser.

Jeg er ikke spesielt imponert over disse fredagene. Det er så mye man skal huske på. Først er det jo dette med å skulle skrive melding til alle man kjenner at man vet hvilken dag det er. Deretter må man barbere leggene og nappe øyenbrynene, for så å bli dratt med til andres sofaer i andre leiligheter der man skal drikke øl og fortelle spennende historier.

Det er nettene jeg liker best. Det er da tankene mine faller på plass, og det er da verden utenfor virker ufarlig. Jeg skulle ønske hver dag var en natt. At det aller mørkeste kunne vare.