Bokelskere.no

Lea snakket om tro. Om miskunn og nåde. Men hva gjorde hun? Foldet hendene og tenkte at det var nok. Marjja hadde ikke denne overdrevne troen på ordene. For henne måtte maktene møtes med handlinger.

Jeg forstår meg ikke på deg, Laras. Du vet da at det ikke er mulig, fortida er ikke noe som ligger bak oss. Alt som har vært, lever i oss hele tiden.

Kunnskapen til generasjoner før henne lå nedfelt i bevisstheten, å kjenne skog og fjell var like naturlig som å kjenne seg selv, eller slektningene sine. De hadde ord for alt. Å kunne benevne landskapet var like viktig som å benevne sin egen kropp. Å kjenne hver minste distinksjon. Bumennenes språk ble fattig i forhold. Kanskje det var derfor de manglet respekt, bråkte og tråkket over gamle graver og hellige steder. De lyttet ikke, hørte ikke etter hva naturen ville fortelle dem.

Frosten hadde tatt byggen. Men ikke bare det. Den hadde drevet mennene opp på fjellet, tatt vettet fra dem. Lokket på villskapen.

-Jo, sa Marjja stille. -Jeg er redd, men akkurat nå er det ingen hjelp i det.