Bokelskere.no

"Som jeg sa for noen dager siden,så lider mennesker som vil begå selvmord av et slags tunnelsyn. De tror at livet blir lettere for omgivelsene deres hvis de tar livet av seg."

Jeg sitter med føttene litt opp fra gulvet, som er kaldt. Jeg tenker at det er kulden som siver ut av far. Den driver bortover gulvet og sniker seg inn overalt. Jeg kjemper for ikke å stikke tærne ned i den.

Jeg finner en kulepenn som har falt på gulvet, og stirrer på tapetet. Jeg fyller ut en av de små krummelurene i det gule, brune og hvite syttitallsmønsteret. Det er min protest, et opprør på to ganger to centimeter. Et lite, mørkt merke på verden.

Jeg har aldri blitt passet så godt på i hele mitt liv som jeg blir i krigen. Fiendene er fiender, og vennene er venner. Det er ingen ulykkelige sammenblandinger.

"Så pen du er, mor"
"Jeg er slett ikke pen. Jeg ser ut som en stor, feit, hvit larve," sier mor sint.
Jeg blir forvirret. Moren min er den peneste i hele verden. Hvorfor forstår hun ikke det?

Jeg tråkker oppi karet med lyserød desinfeksjonsvæske. Jeg blir stående der med begge ørkenstøvlene mine mens jeg tenker at det farligste vi bringer med oss hjem fra denne krigen, neppe sitter på støvlene våre. Så går jeg opp trappen og inn i flyet.