Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Speilbildet; et fravær som, på et vis, er kjent. En tomhet jeg kunne gitt mitt eget navn.
Hun sa ofte: Du kjeder deg. Jeg sa at hennes entusiasme var så stor at det ikke var plass til min. På nytt sa hun: Du legger ikke merke til naturen. Jeg sa: Jeg har sett det før.
Det er noe tvangsnevrotisk over det hele, alt vi gjør: Hvordan vi folder klærne til sirlige firkantede brikker, hvordan vi sorterer og plasserer i alfabetisk rekkefølge. Hvordan ytterjakkene henges opp over små kroker, og på samme vis hvordan vi jobber oss fremover som i en stim, med samme utvalg av egenskaper, tilnærmet, det ville ikke være mulig å spore et snev av noe ugjenkjennelig, eller rettere sagt unikt, blant oss.
Det er noe besynderlig over dette håpet. Som aldri tar lærdom av tidligere skuffelser [...]
En stund blir jeg sittende, uten å reagere, ansiktet blir til et blåmerke, som om informasjonen, den som står der foran meg, ikke analyseres eller samordnes, bare blir liggende et sted. På ventemottaket i hjernen.
Tidlig om morgenen gikk jeg til den enorme steinbygningen, alle rommene var helt stille. Det sitter alltid en håndfull middelaldrende menn og leser dagens aviser i underetasjen. Jeg vet det: De er her for å unngå konene sine, familien. Det kvelende frokostbordet.
Når det gjaldt taushet, var jeg verdens beste
I timevis kan jeg sitte stille. Jeg stryker en finger langs låret, huden er nesten porøs, hvit. Neglen borer seg ned i et sår, det stikker dypt. Huden er hard. Det sitrer i hjernen.
Om nettene drømmer jeg om moren min, om rynkene som brer seg som greiner i ansiktet, spindelvev mot øynene.
Vi ler. Samtalen er uanstrengt, som om den hele tiden lå der og ventet på å bli ført, det var jo bare en samtale, det var jo henne, et menneske som, formodentlig i mangel på alternativer, pleier jeg å innbille meg, ønsker meg godt.