Bokelskere.no

Vi tre ser ikke på hverandre. Den tiden da vi utvekslet blikk over hodet på mamma når hun gjorde eller sa noe som viste at hun ikke var helt med, var forbi for et par uker siden, da vi forsto at de øyeblikkene ville bli daglige foreteelser heretter. Jeg synes det er helt utrolig hvor fort noe som hadde vært så merkelig og fremmed, hadde blitt helt normalt. Nå var det en del av vår lille verden, den verdenen som mamma alltid hadde regjert over. Tristheten som kniper til i mageregionen, opptrer fortsatt sammen med disse øyeblikkene, men de vantro blikkene hører fortiden til.

Han er snill, og han snakker til meg som om jeg var en person. Nei, ikke det. Jeg er en person. Det jeg mener, er at han snakker til meg som om jeg er meg, og det liker jeg. Det varmer meg tvers igjennom, og jeg føler meg underlig glad. Jeg savner det å være glad - bare glad, uten å føle at hvert eneste gode øyeblikk jeg opplever nå, også må være litt trist.