Bokelskere.no

Jeg visste ikke det om sorg, at sorgen også er å få et lass av store og små spørsmål spadd over seg.

Da vi kom ut av kirka etter båreandakten og opp på den grønne plenen mellom alle gravstøttene, ble jeg først forundra over at fuglene kvitra, at bladene liksom vinka fra trærne, at folk gikk forbi på veien som om alt var som før. Som om jeg hadde ikke hadde sett faren min død for første gang. Eller for den saks skyld; *sett faren min for aller siste gang. *

Jeg visste ikke det om sorg, at det føles som å ha kroppen fylt av betong. Ubevegelig på innsiden av kroppen.

Uflaks, sier folk. Selv politiet bruker det ordet. Men ordet er så lite. Uflaks er å velte et melkeglass. Ikke rekke bussen. Sette buksebeinet fast i sykkelkjedet. Sånne ting er uflaks. Å dø. Det er større enn uflaks.

Jeg vil ikke at han skal spørre, vil ikke si noe, vil ikke snakke, vil ikke gråte. Vil bare kysse. I hele mitt liv har jeg ikke kjent så sterkt at jeg vil kysse. Det blander seg noe salt og trist inn i kysset vårt.