Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Det ene øyeblikket hadde han noe, det neste ikke.
I hennes hus var det plass til jubel.
"Jeg tenker ikke så mye på mamma", sa Tallak endelig. Den fremmede snudde seg mot ham. "Sånn er jeg også", svarte han. Så løsnet han skjorten, trakk den ut fra buksene og viftet den inn og ut. Det slo en søt lukt fra ham. "Det er som når det regner, været blir ikke bedre om en snakker om det" sa han, og da Tallak fant blikket hans, blunket han.
Han ble fylt av et raskt lys, og da han løftet hodet og trakk håret tilbake, ble han liggende og titte ned i speilet som snart falt til ro under ham. Ansiktet som stirret tilbake var gammelt, overalt løp furer og skår, som arr i en trestamme.
Han rant over av slike historier, hele barndommen hadde faren fortalt dem, igjen og igjen, og etter at han ble borte, var de begynt å komme tilbake, som biller og mark til en rotvelte.