Bokelskere.no

Hun visste åpenbart ikke hva hun skulle snakke med ham om. Han skulle gjerne ha fått henne til å slappe av. Hun følte antagelig det samme om han, som om det var en mørk skygge mellom dem, som ingen av dem kunne snakke om.

Nesten ingenting. Som et insektstikk du i første omgang tar for å være ubetydelig. Det er i hvert fall det du sier lavt til deg selv for å trøste deg.

Vi ender med å glemme de detaljene i livet som er til bry eller som er altfor smertefulle. Det er bare å legge seg på ryggen og la seg rolig flyte over dypet, og lukke øynene.

De siste femti årene hadde han ofte vært forbi her, og også i barndommen, da moren tok ham med seg til stormagasinet Printemps litt høyere oppe. Men nå i kveld virket denne byen fremmed. Han hadde gjort seg fri av alt som som ennå kunne binde ham til den, eller så var det byen som hadde forkastet ham.