Bokelskere.no

Svært mange av kvinnene i Evin satt inne uten skjellig grunn. Det var utallige historier om kvinner som bare hadde prøvd å beskytte seg selv, kvinner som hadde blitt drevet til bristepunktet av de hensynsløse lovene som ga menn ubegrenset kontroll over kvinner, eller kvinner som Naseem, som satt inne på grunn av kompliserte familieforhold som presset dem til å ofre sin egen frihet for å beskytte den skyldige.

Vi hadde sittet i fengsel i nesten åtte måneder. Vi hadde blitt truet med dødsstraff. Men likevel var dette første - og kanskje eneste - gangen vi skulle stå foran en dommer med en advokat til stede. Og nå hadde han 15 minutter til å lese gjennom sakspapirene og forberede et forsvar.

Vi var svært ulike kvinner fra ulike samfunnslag og med ulik tro. Men vi var forent for all fremtid fordi vi alle hadde stått opp mot den urettferdigheten som hadde ødelagt det iranske folket på kropp og sjel.
Vi lovet hverandre at vi alle en dag skulle møtes igjen i et fritt Iran. Vårt høyeste ønske og vår kjæreste drøm var at Iran ville riste av seg lenkene fra sine onde herskere, og at det iranske folket ville bli utfridd fra urettferdighet og diktatur.

En flokk fugler fløy forbi over oss. De fløy i lav høyde på grunn av det dårlige været. «Jeg skulle ønske jeg var like fri som de fuglene», sa hun vemodig. «Jeg skulle ønske jeg var fri som dem. Jeg lurer på om jeg noensinne får se hele himmelen igjen i stedet for bare den lille biten som er innrammet av et vindu eller en fengselsmur.»