Bokelskere.no

...eller satt og sydde, mens jeg lå på sofaen og leste memoarer eller en av kriminalromanene i La Collection du Masque, som hun var så glad i. Disse kveldene var de eneste pusterommene jeg hadde, de eneste stundene da jeg kunne innbille meg at vi levde et uproblematisk liv i en fredlig verden.

Hva tenkte han på, mens en rødsprengt tykksak bak ham kjælte med en blond kvinnes lår og en balsamert japaner satt i en stol i denne Hilton-baren og hadde sittet der i flere døgn? Han tenkte ikke på noe, det er jeg sikker på. Han drev rundt i en sløvhet som ble dypere og dypere. Hadde jeg noen rett til å rive ham ut av denne sløvheten, vekke noe smertefullt i ham?

Han spilte den merkelig sakte og melodien virket forstrukket, som om tonene satt fast i en hengemr og kjempet for å komme løs. Fra tid til annen stoppet han, som en mann som har gått og gått og er ved å stupe.

Jeg tror man fremdeles kan høre, i byens trappeoppganger, ekkoet av skrittene til dem som pleide å gå der, og som siden er forsvunnet. Noe fortsetter å vibrere etter dem, bølger som taper seg mer og mer, men som ennå kan oppfattes hvis man er oppmerksom.

Et flyktig bilde for gjennom meg, som bruddstykkene av en drøm man prøver å gripe fatt i idet man våkner, for å rekonstruere hele drømmen.

Underlige mennesker. Av dem som går gjennom livet uten å etterlate seg spor. Vi snakket ofte om dem, Hutte og jeg - skapninger som forsvinner som dugg for solen. De dukker plutselig opp, glitrer en stakket stund, og vekk er de. Skjønnhetsdronninger. Gigoloer. Svermere. De fleste av dem var ubestemmelige selv i levende live, lik vanndamp som aldri fortettes.

Jeg kjente at han var tung av tretthet og mismot, men jeg holdt årvåkent øye med ham, for jeg var redd det minste vindpust over esplanaden skulle blåse henne vekk og la meg sitte alene igjen med spørsmålene mine.

Jeg er ingenting. Ikke mer enn en uklar silhuett, den kvelden, på en fortauskafe.