Bokelskere.no

Hva slags forhold har du til naboene?
Veldig godt. Vi ses aldri.

Ingen hvilesteninger. Jeg lever med de foregående setningene i sinnet mitt, og vet at jeg før eller siden finner den neste setningen som peker videre. Det var ingen fortelling jeg skulle skrive, det var kunst.

Frykten for fortapelsen er den største drivkraft til at man beholder troen, det er jeg temmelig sikker på.

Ja, jeg har det veldig ofte veldig godt. Og i hvert fall godt nok. Og det har vært godt nok. Nei, jeg er ikke halvdød engang. Og dette er jo en strålende kveld. Skål!

Når jeg skriver, er jeg helt og holdent i boken. Jeg driter i resten av verden. Det er noen vidunderlige dager.

«Det må være noe dynamisk i litteraturen. Det nytter ikke bare å fortelle om en tur i skogen. Det må finnes motsetninger i et tema. Skal du lage en novelle som skal være spennende på et eller annet plan, nytter det ikke å fortelle en solskinnshistorie. All kunst skal være noe som pirker i folk. Det skal være noe som stikker dem, noe som kanskje gjør dem litt redde. Det mener jeg er kunstens oppgave. Ikke lulle i søvn."

... Det kan bli gode ting av tilfeldige treff, men å søke trøst i å prate med andre på en kneipe, er fullstendig feil motiv for å gå ut. Motivet er å drikke øl. Som stilner noe i en.

Man trenger noen ganger å være alene, så man slipper å gjøre seg mindre enn man er.

Du har i årevis hatt en besynderlig vane med å skrive postkort til deg selv fra reiser i utland og innland.[...] Fra august 78 er adressen Heimdalsgate 36, Oslo 5: "Kjære Kjell, håper du har det bra! Hvis ikke: god bedring." Det var fra Gardasjøen. Så er det 9.7.79, Split, Jugoslavia: "Kjære Kjell, håper du har det bra, det synt jeg du har fortjent Beste hilsen Kjell."

Tor Ulven. Jeg vet at dere hadde en del kontakt på telefon. Møttes dere også ansikt til ansikt?
Ja, en gang, ute på denne bokmessen i Sandvika. Det var ingen stor samtale, vi vekslet bare noen ord. Jeg var sky for ham, og fikk det inntrykk at han var sky for meg også. Det likte jeg. Da syntes jeg det skulle bli med det. Jeg syntes vi var likeverdige. Vi hadde den samme tilbakeholdenheten, som jeg ikke aner om han satte pris på, men jeg tror han gjorde det. [...]
Det finnes en historie om den eneste gangen Woody Allen og Ingmar Bergmann møttes. Ingen av dem sa et ord. Og begge sa etterpå at det hadde vært et storartet møte.
Ja, jeg vekslet to setninger eller noe sånt med ham. Og det var akkurat som det skulle være. Ingen av oss sa noe dumt til hverandre