Bokelskere.no

Det mystiske er ikke hvordan verden er. Men at den er.

Kjærlighet kunne man aldri forstå. Men hvem var vi om vi ikke forsøkte.

Og han forstod nå, for første gang, det han før hadde ant: det var dette som egentlig var livets mening. Han hadde kommet igjennom. Det var dette som var livet.

Troen hadde skallet av allerede da han var nitten, og hvis isvinden kom, var han jo likevel alene, og da hjalp ingenting.

Menneskesjelens evige udødelighet, dvs. dens uendelige fortsettelse etter døden, er ikke bare på ingen måte fastslått med sikkerhet, men fremfor alt avstedkommer denne antagelsen ikke det man har villet oppnå ved den. Blir noen gåte løst ved at jeg lever videre i evighet? Er ikke da det evige liv like gåtefullt som det nåværende?

Er det nødvendig å skrive ned dette. Han er ikke redd for døden. Men veien dit gjør ham stadig mer skrekkslagen.

Han flykter, snusende på en irriterende måte: som en hund som treffer på ferten av seg selv og blir skremt.

Men hva hadde det da vært? En haug bøker og skuespill. Og han selv som en etterlatt ormeham.
Var det da bokhaugen som var livet?