Øyeblikket

Dét var ditt beste og eneste dikt,
det som du aldri skrev,
men som plutselig var i deg selv
en dag da du gikk og drev -

Hva var det som kom?
Hva var det som vokste og ble til en flom?
En svale i luften? Et minne om fryd?
En regndråpes lyd?

Det var ikke ord,
men bare et brus gjennom nerver og blod.
Et svimmelt sekund som du ikke forstod,
var du ett med den hellige, evige jord.

Men prøvde du grådig å fange den inn
og holde den fast,
den glede som seilte igjennom ditt sinn,
det lynsnare kast
av en drøm, av en duft,
da var det det brast.
Da grep dine hender den tomme luft -.

Livet er fritt.
Det kan ikke temmes til vakre ord.
Du kan ikke gripe sekundenes kor
og gjøre dem om til sange -
Og øyeblikket er ikke ditt.
Du kan ikke ta det til fange!

André Bjerke

Over vårens fremmarsj

Til stormangrep går våren: monoman
av seiersvilje! Hør, han ler og snakker
med sølepytten: "Er jeg ikke vakker?
Uovervinnelig som Djengis Khan?"

Jeg gjennomskuer klart hans felttogsplan
og slår tilbake alle lynattakker
fra piker, kledd i tynne oljefrakker,
som levende konfekt i cellofan!

Men festningslinjen holder neppe lenger.
Vi hører fronten knake hvis vi lytter:
Det knaker selv i gamle ektesenger.

Vi innser snart at ingen motstand nytter.
Nu tikker dråpedrypp i sølepytter
med morse vårens seiersbulletiner!

André Bjerke

Atlantis

Det klinger en røst gjennom verden
som ekko fra fjerne fjell,
en tone fra tidenes demring
til tidenes skumrende kveld,
og dette er mytenes myte,
gammel som skapningen selv -

Den bringer til gryende slekter
drømmenes flyvende frø:
i jordens forundrede ungdom
lå det en eventyr-ø
mellom de to kontinenter
midt i den evige sjø ...

Frem av de blå oseaner
og drønnende dybder av vann
steg det mot solen og dagen
en regnbueskimrende strand,
og dette var menneskets første
og siste forjettede land.

Og se, det var landet Atlantis,
der mennesket selv var en gud
som fulgte sin egen lykkes
rene og leende bud
og eide naturen og verden
som brudgommen eier sin brud -

Og budet som mennesket fulgte,
var dette titaniske krav:
"Gi hva naturen har gitt deg
og ød av de goder den gav
som solen ødsler sin rikdom
av synkende gull i vårt hav.

Alt som er tid, skal du elske.
Allting er skapt for ditt sinn.
Hvelv deg en himmel i sjelen
hvor skapningens flod kan gå inn.
Kvel ditt hat med din elskov,
og gudenes ungdom er din!

Søker du fred i ditt rike,
så slå ikke fremmede ned,
men eier ditt øye en glede,
da vend deg mot andre og gled.
Spre hva ditt hjerte har samlet.
Det er den evige fred".

Mot morgenens vandrende stjerne
strømmet et menneskekor.
Ut mot de våknende verdner
steg det i brusende ord
et kvad for de gavmilde makter.
En takk for den deilige jord!

Ja, mennesket levet på øen
og sang med sitt veldige bryst
en sang om udødelig barndom
og hymnen om manndommens lyst
til sjøenes våte orkaner
begravet den elskede kyst ...

Så sank den en natt i havet,
den siste forjettelsens ø,
og Abels art gikk til grunne
i glemselens lukkede sjø,
men tvileren Kain ble tilbake.
Slekten som ikke kan dø!

Vi sønner av Kain ble tilbake.
Vi tapere husker vel knapt
at seieren engang har levet?
Men også vi er vel skapt
i gudenes herlige bilde
selv om vårt rike gikk tapt!

Å, barn av de mørke tider!
Hvor går våre veier hen?
Hvor ligger vårt sunkne rike?
Hedenske kvinner og menn,
la oss dra ut på jorden
og finne Atlantis igjen!

André Bjerke