Bokelskere.no

Rosenrød og trygg som en gryteklut.

Man kan seile foruten vind i årevis og hele tiden tro at man er på vei et eller annet sted.

Det finnes små, gylne sekunder og minutter som absolutt veier mye tyngre enn en masse bortkastede drittår, og så ... kanskje det er det er hit jeg vil komme, dette jeg tross alt vil understreke mens jeg sitter her og ser ut mot de sluknede eller kanskje ennå ikke sluknede stjernene ... så finnes altså disse fortettede øyeblikkene som er så innholdsmettede at de knapt klarer å romme det de bærer på.

Det meste var absolutt ikke bedre før. I hvert fall ikke hvis man var fattig og kvinne.

Han var et klokt og forstandig menneske som faktisk trodde at språket kunne være et verktøy istedenfor et våpen; jeg var en kvinne som svømte, og av og til druknet, i et irrelevant hav av følelser.

Når alt, hvert eneste skritt og gjøremål og hver eneste handling mangler videre mening, når man like gjerne kunne ha gjort noe helt annet enn det man i øyeblikket gjør, og ikke kan la være å gjøre seg selv oppmerksom på det - og når det eneste som muligens har noen betydning, ser ut til å ligge i de feilgrep og ugjerninger man har gjort i forgangen tid - ja, da lurer galskapen like rundt hjørnet.

Men til tross for havet og stranden og vinden begynte livsfølelsen min å synke til et farlig lavt nivå.

(...) det var som om vi spilte rollen som mor og datter og vi var utvilsomt dyktige skuespillere både hun og jeg (..)