Bokelskere.no

Hvilken vei vil kroppen dra meg? Mot det "trygge" lange livet, hvor risiko og motstand styrer? Eller et liv hvor motstand gjør sterk, hvor jeg dyrker flammen som endelig har oppstått? Er det årene i livet som teller, eller er det livet i årene?

Nok en gang ser jeg livet i Bergen for meg. Et liv der skolen fortalte hvor mislykket jeg er. Der jeg hele tiden ble fortalt hva jeg ikke får til. Et liv hvor jeg følte at min intelligens og verdi som menneske ble vurdert ut ifra hva som sto på karakterkortet. Strøk man på skolen, strøk man i livet.

Det er fascinerende hvordan man fra starten av livet automatisk tar til seg lærdom som en svamp. Jeg passer nabobarna innimellom for å få litt penger til å feste, og spørsmålene slutter aldri. Hvorfor må mennesker spise? Hvorfor kan jenter kun få barn, og ikke gutter, er ikke det... urettferdig? Hvorfor, hvorfor,hvorfor? . [...] Men hvorfor stopper det ? Hvorfor stopper trangen til å smake nye smaker, som en baby som putter forskjellige ting i munnen for å kjenne om det er godt? eller trangen til å reise, som barnet hele tiden tøyer grensene til foreldrene ved å se hvor langt ned i gaten han kan gå før han får beskjed om å komme tilbake. Når slutter det? Når i livet finner man ut at, nei, nå har jeg smakt nok, jeg liker grandis eller taco best og trenger ikke å smake på mer. Eller nå har jeg utforsket Bergen, jeg vet hvor jeg liker gå, og er ikke interessert i hva som gjemmer seg der ute. Er det slik at man blir fornøyd og ikke orker å utforske mer? Eller tenker man bare ikke over det, og plutselig har man nok?

Fra man går ut av ungdomsskolen, skal man liksom ha en plan for hva vil gjøre resten av livet. Jeg aner virkelig ikke hva jeg vil med livet, det eneste jeg vet, er at jeg trenger en pause. Rett og slett en god, lang pause.