Bokelskere.no

Da sa Gudrun: 'Mot den var jeg verst som jeg elsket høyest.*

Jarlen sa: 'Det er bedre å dø ærefullt enn å leve skammelig.'

Då fekk Gunnar to sår sjølv, men alle sa at han korkje brydde seg om sår eller om bane.

Han sa til Hallgerd: 'Gi meg to lokkar av håret ditt, så tvinnar du og mor mi det saman til ein bogestreng.'

'Er det mykje om å gjera for deg?' spurde ho.

'Det er livet om å gjere for meg', sa han, 'for dei får aldri has på meg så lenge eg kjem til med bogen.'

'Då skal eg no', sa ho, 'minna deg på øyrefiken du gav meg, og det er det same for meg om du ver deg kort eller lenge.'

'Kva har sitt vis å bli namngjeten på', sa Gunnar, 'og du skal ikkje bli beden lenge om dette.'

«Nordmannen Torgrim gjekk opp på skålen. Gunnar såg at ein raud kjortel kom framom gluggen og la til han midt på med atgeiren. Føtene forsvann unna Torgrim, han miste skjoldet og stupte ned av skråtaket. Han gjekk deretter bort til Gissur og dei der dei sat på vollen.

Gissur såg på han og sa: 'Var Gunnar heime?'

'Det kan de sjølve finna ut, men dét veit eg at atgeiren hans var heime', sa nordmannen.

Han fall så død om.

Han kom då til å sjå oppover lia og garden Lidarende. Då sa han: 'fager er lia, aldri har eg sett henne så fager, bleike åkrar og slegne tun; eg vil ri heim att og ingenstads fara.'

Olve hadde gitt Gunnar eit godt sverd. Gunnar drog no sverdet utan å ha sett på seg hjelmen, hoppa straks over i framrommet på skipet til Vandil og gav ein mann banehogg med det same. Karl la til på andre sida med sitt skip og kasta eit spyd på tvers over skipet mot midja på Gunnar. Gunnar såg dette og snudde så raskt at eit auga ikkje rakk å festa seg ved det, tok spydet med venstre hand og kasta det mot skipet til Karl slik at den som kom i vegen for det, fekk bane.

[Atle] gikk bort til døren, men så ingen ute. Siden det regnet, gikk han ikke ut, men holdt en hånd i hver dørstolpe og så seg rundt. I det samme styrtet Torbjørn frem for døren og kjørte med begge hender spydet i magen på Atle så det gikk tvers gjennom ham.

'De er blitt vanlige nå, disse brede spyda,' sa Atle i det han ble stukket. Så falt han frem over dørterskelen.

'Ikke vinnes lønn for ugjort verk,' sa Grette.

Nå tok Helge fart og sprang opp på knausen mot Gisle, som snudde seg mot ham og svingte sverdet og traff hoftene så mannen ble delt på midten og delene falt hver for seg ned fra knausen. Øyolv kom seg opp et annet sted, og der gikk Aud imot ham og banket luren sin i armen hans så han mistet all kraft og raste ned igjen.

Da sa Gisle: Jeg har visst lenge at jeg var godt gift, men så godt gift visste jeg ikke at jeg var. […]»