Bokelskere.no

Å ta bilder. Hvordan jeg faktisk tar noe fra dem, barna, i det øyeblikket jeg tar bildet. Det er reelt, man tar, man tvinger fra dem bildet, man bytter ut noe med bildet. Det stjeler noe fra dem, og jeg vet det, men tror det er nødvendig. Jeg vil dokumentere deres barndom som god, både for meg selv og for dem, selv om jeg vet at bildene utrydder, som om jeg hadde noe å ta vekk, slik fungerer bilder, de utrydder det som ligger inntil, opptil, det nærliggende, de legger et øde land rundt seg, de legger liv øde rundt seg, for bildene er mektigere enn øyeblikkene som kommer før og etter, timene, dagene, som ikke er på bildene. Vi kan nå bare huske det som er klart atskilt fra bildene, det som ikke ligner på eller har noe med situasjonen rundt bildene å gjøre. Bildeøyeblikkene. Sekvensene. Alt er sekvensert. Bildene suger det som er i nærheten til seg, bare det som er langt unna bildene kan bevares, så lenge det ikke nærmer seg et annet bilde, en annen sekvens. Bildene skaper tomrom rundt seg.

"Det var en trygghet i spillet, jeg har alltid følt en slik trygghet i kortspill, brettspill. Slik liker jeg aller best å være sammen med andre, når alle er opptatt av kortene, alle ser innover i spillet, spillet materialiserer seg og blir så tydelig og vakkert, det er den reneste måten mennesker kan være sammen på, da blir alle irrelevante menneskelige egenskaper filtrert vekk. Forstyrrende menneskelige trekk blir ikke godtatt av spillet."