Bokelskere.no

...var kjærlighet og lidelse også et kjent fenomen for intelligenser på et langt høyere plan enn vår?

tvilen, men hos meg var det ikke tvilen, å tvile var enkelt, å vite var derimot komplisert, det krevde en viss egeninnsats, og kunne denne egeninnsats belønning være et ufravikelig farvel til Troen? til overtroen? for her var det muligens neppe noen forskjell, tanken bak middelalderens inkvisisjon og tanken bak vår moderne kirkes fordømmelse av eksempelvis homofilt samliv sprang ut av nøyaktig samme form for overtro, en primitiv tro som slett ikke hadde noe med kjærlighet å gjøre, jeg nikket igjen, det var snakk om et maktapparat, et maktapparat som holdt en milliard katolikker for narr og en milliard protestanter; Dette maktapparatets viktigste våpen var uvitenhet, fordømmelse og undertrykkelse; slik hadde det vært i to tusen år og slik var det fortsatt, det gamle språket, de gamle bildene, søvndyssende i beste fall, angstskapende i verste, slik var det, for tredje gang nikket jeg bestemt der ved kafébordet; kjærligheten, Gotvin, er noe helt annet, sa jeg til meg selv, for den som trengte en kristen tro for å fremelske kjærligheten i seg selv eller hos andre var allerede i utgangspunktet en svindler, intet mindre, en tyv som hentet næring fra dekket bord, og dette bordets matretter kunne også inneholde en bedøvende gift, nå nikket jeg ikke mer, for disse tankene var så sterke og uvante at de fikk nakkehuden til å nuppe seg; jeg kremtet det meste vekk og foldet hendene i fanget under bordet og i denne forsonende posituren ble jeg sittende langt utover kvelden.

de vakre brystene hvis former måtte være en materialisering av selve idèens idè i platonsk forstand når det gjaldt kvinnebryster; skulle jeg få berøre disse igjen?

prester både i den katolske og den protestantiske kirke kledde seg i middelalderkostymer og framførte absurde ritualer i bygninger med tårn og spir, nemlig kirker, der hopen, menneskemassen ble tilfredsstilt gjennom et kannibalistisk rituale ved å spise Jesu legeme og drikke Jesu blod

tanken om at hvis biblioteket i Alexandria ikke hadde brent ned for to tusen år siden så ville menneskeheten ha befunnet seg på et ganske annet åndelig stadium, kunne også kalles en slags tro, uten vitenskapelige belegg; jeg trodde at vi med tilgang til den ufattelige mengden av kilderikdom som tapt ved denne brannen ville ha utviklet vår historie annerledes, mindre primitiv? sannsynligvis, men dette var altså min tro som jeg slett ikke ville postulere som noen sannhet

det var i det store og hele et vell av spørsmål som vitenskapen hadde reist de siste femti årene som vår kirke hittil ikke hadde leet på øynene for, fordi liturgien, sakramentene og vårt middelalderske språk, inkludert mitt eget var en barrière, men ikke bare en barrière; jeg kunne være fristet til å si søvnpute, og ikke all søvn er uskyldig, for de som er mest skyldige er kanskje disse som sitter i kirkene hver bidige søndag og snorker