Bokelskere.no

Jeg hatet ham som man bare kan hate sin far.

Tausheten er ikke av det slaget som kan løse seg opp, den er av det slaget som varer livet ut.

Og er ikke det egentlig utrolig, at ett enkelt navn dekker alt dette? Dekker fosteret i magen, spedbarnet på stellebordet, førtiåringen bak pc-en, oldingen i stolen, liket på benken?

Spørsmålet er om det ikke var hennes ansvar at vi var utsatt for ham i så mange år, en mann vi var grunnleggende redde for, alltid, til enhver tid, Spørsmålet er om det er nok å balansere mørket.

Hun reddet meg, for hadde ikke hun vært der, hadde jeg vokst opp alene med pappa, da ville jeg før eller siden ha tatt livet mitt, på den ene eller andre måten. Men hun var der, pappas mørke ble balansert, jeg lever, og at jeg ikke gjør det med glede, har ingenting med balansen i barndommen å gjøre. Jeg lever, jeg har egne barn, og med dem har jeg i grunnen bare forsøkt å få til én eneste ting, nemlig at de ikke skal være redd for sin far. Det er de ikke. Det vet jeg. Når jeg kommer inn i rommet de er i, krymper de seg ikke, ser de ikke ned i gulvet, smetter de ikke ut så snart de får sjansen, nei, ser de på meg, er det likegyldig registrerende, og er det noen jeg blir glad over å bli oversett av, er det dem. Er det noen jeg er glad over å bli tatt som en selvfølge av, er det dem. Og skulle de helt ha glemt at jeg var der når de selv blir førti, skal jeg takke og bukke og ta imot.

Plutselig bare sto han der rasende. Om han slo da, spilte ingen rolle fra eller til, det var like ille når han vred rundt øret eller klemte hardt om armen eller slepte meg et eller annet sted hvor jeg skulle se hva jeg hadde gjort, det var ikke smerten jeg var redd for, det var ham, stemmen hans, ansiktet hans, kroppen hans, det raseriet som kom ut av den, det var jeg redd for, og den redselen slapp aldri taket, den satt i hver eneste dag gjennom hele barndommen.

Den eneste virkelig uforutsigelige faktoren i dette livet, som gikk fra høst til vinter, vår til sommer, klassetrinn etter klassetrinn, var pappa. Jeg var så redd for ham at jeg selv med den største viljeanstrengelse ikke klarer å gjenskape det; de følelsene jeg hadde overfor ham, har jeg aldri siden følt, ikke engang vært i nærheten av. Skrittene hans i trappen, var han på vei inn til meg? Villskapen i øynene hans. Draget om munnen, leppene som skiller seg ukontrollert. Og så stemmen hans. Jeg begynner nesten å grine her jeg sitter og hører den for mitt indre øre.

Jeg forsto aldri helt hvordan styrkeforholdet var mellom farmor og farfar. På den ene siden serverte hun ham alltid, laget alle måltider, gjorde alt av oppvask og husarbeid, som om hun var tjeneren hans, på den andre siden var hun ofte sint eller irritert på ham, da sto hun der og kjeftet eller gjorde narr av ham, skarpt og ikke sjelden hånlig, mens han ikke sa så mye, ikke svarte for seg.

Det som ble sagt fra kateteret, det var sant, og det at det ble sagt derfra, gjorde selv det mest usannsynlige sannsynlig.

Ja, var det noe jeg var virkelig redd for, var det mørket i lyset.