Bokelskere.no

Da så faren min nesten lykkelig ut, og jeg forsto av måten han så på meg, at det gjorde jeg også.

«Han er sikkert tjue år yngre enn meg, men jeg blir ikke lenger overraska når det går opp for meg at godt voksne menn er langt under min egen alder.»

Folk liker at du forteller dem ting, i passe mengder, i en beskjeden, fortrolig tone, og de trur at de kjenner deg, men de gjør ikke det, de kjenner til deg, for det de får greie på er fakta, ikke følelser, ikke hva du mener om noe som helst, ikke hvordan det som har skjedd deg og alt du har bestemt deg for, har gjort deg til den du er. Det de gjør, er å fylle ut med egne følelser og meninger og antakelser, og de komponerer et nytt liv som har fint lite med ditt å gjøre, og dermed går du trygg.

Det skinte og blinka som tusenvis av stjerner, som Melkeveien kanskje en gang ut på høsten når den fosser skummende fram og snor seg gjennom natta i en strøm uten slutt, og du kunne ligge der ute ved fjorden i det store mørket med svaberget hardt imot ryggen og stirre opp til øynene verka og kjenne tyngden av verdensrommet i all sin bredde presse mot brystet til du knapt kunne puste eller omvendt løftes opp og bare bli borte som et fnugg av menneskekjøtt i et endeløst vakuum og aldri komme tilbake. Bare å tenke på det var å bli litt borte.

"En av mine mange redsler er å bli mannen med den frynsete jakka og den uknepte buksesmekken foran kassa på Samvirkelaget, med egg på skjorta og mer til fordi speilet i gangen har slutta å virke. En havarert mann uten anker noe annet sted enn i sine egne flytende tanker der tida har mista sin rekkefølge."

[...] og jeg lurer på om det er sånn en blir av å leve lenge aleine, at en bare begynner å snakke høyt midt i ei tankerekke, at forskjellen på å snakke og ikke snakke sakte viskes ut, at den evige, indre samtalen vi fører med oss sjøl glir over i den vi fører med de få menneskene vi fortsatt omgås, og når en lever aleine i altfor lang tid, blir linja som skiller det ene fra det andre utydelig, og du merker det ikke når du krysser den linja.

Ute har den blå timen begynt. Alt rykker nærmere; uthuset, skogkanten, sjøen over trærne, det er som om den farga lufta binder verden sammen og ingenting fins der ute bare én og én.

Så klatra vi opp den lille hellinga, [...] og gikk langs piggtrådgjerdet ved enga der graset sto høyt under flortynne tepper av dis og skulle snart slås og henges på hesjer og tørkes til høy i sola. Det var som å gå i vann opp til hoftene, men uten motstand, som i en drøm.

Tid er viktig for meg nå, forestiller jeg meg. Ikke at den skal gå fort eller sakte, men bare som tid, som noe jeg lever i og fyller med fysiske ting og aktiviteter jeg kan dele den opp med, så den blir tydelig for meg og ikke blir borte når jeg ikke merker det.

Vi kom aldri til å gå sammen på den måten igjen. Da vi kom hjem til Oslo, falt hun tilbake i sin egen tyngde og forble den samme for resten av livet.