Bokelskere.no

Da han sto i døragløtten, sa a Berte - og det var første ordet som var kløvd dem imellom:
-- Hvor skal vi si den karen er ifra då - om det skulle komme noe på?
Da svarte han som i døragløtten sto:

I mørkre kom je, i mørkre gikk je,
Tjøstøl heter je, frå Møltemoen er je

-- Nei, slik en dumming!
Det var Grete som brøt av, hun slo hendene sammen, og ropte forbauset.
-- Nei å nei, slik en dumming!
Embret stanset og så på henne med smale øyne:
-- Last itte sauen for det han har ull, og mannfolk for det døm er dumme!

Midt i verden står Anders. Han står i midten av alt.
Rundt omkring ham står alt det andre. Mor og far, Gorine og Embret og Andrea, Tora og Kari og Åse og Ket, sengen, puten, teppet og potten, muren og ovnen og slagbordet og den store klokken som står ved veggen i kjøkkenet hele dagen og sier An-ders, An-ders!

Alt dette hadde vært bestandig. Verden var ikke annet enn dette. Om igjen og om igjen, og litt søt svie hver gang. Inn på røde kjøttet for lenge siden... Og litt søt kvalme i maven, og noe som opp gjennom halsen, men som ble svelget og svelget ned igjen. Om igjen og om igjen... Tikka, tikka, kom nå.. Var det fjerde gangen? Var det femte gangen? Det hadde vart uendelig lenge, mange dager, mange år. Den kom ikke opp igjen. Den skulle vært der alt, den kom ikke.