Bokelskere.no

Da vi nådde frem og skulle på land, slo bølgene inn over kaia. Fenderne - digre traktordekk - hilste oss velkommen. De og sto i stram giv akt, rett til værs. En stakkars jævel som Bjarte hadde fått til å ta imot oss, sto dyvåt sammen med en busssjåfør. De fikk manøvrert landgangen mellom to av dekkene, så vi med stor besluttsomhet - en etter en - på et mirakuløst sett fikk hoppet i land. Jeg var visst den eneste som snublet og gikk på snørra. For en 85 årsdag. I den siste skålen den kvelden inviterte jeg alle tilbake til samme sted på min 90 årsdagen min - det skal ikke stå på meg.

Jeg ville opp på Hornelen - denne klippen som stuper nesten 900 meter rett ned i havet - og som jeg har besteget flere ganger med vennen Jon som kjentmann - blikkenslageren som vant alle anbud fordi han aldri kalkulerte inn stillas. Han slang bare en reipende rundt pipa og den andre rundt livet når han skulle skifte takrenner på et hus.

Ja, det var blitt ungeskrik og grøt og bæsj i huset igjen. Og Eva var lykkelig. Vi var heldige som fikk et barn til. Ikke bare fikk jeg en sønn, jeg fikk også en søster samtidig. Far, som hadde giftet seg med sin Gro på gamle dager, fikk en datter som de kalte Mari. Så Mari ble jevnaldrende tante til Peder, og Gro var jevnaldrende med meg og 7 år yngre enn Eva.