Bokelskere.no

Fantes ikke fortapelsen lenger? Var det det nye, at fortapelsen ikke fantes? At fortapelsen var fjernet som en mulig utgang? At samfunnet tok vare på sine? At det aldri ble så ille at det ikke fantes en redning enten her eller der? At det å bukke under ikke var et alternativ lenger? At uansett så greide en seg? At uansett så kom en velberget igjennom? Var dette forskjellen på den gangen og nå? Var det det samfunnet hadde utviklet seg til, fra den gangen min far gikk til grunne og til nå, hvor det å oppgi livet fordi man sto i fare for å tape ansikt ikke var noe det gikk an å ta på alvor, enda mindre overveie som en konsekvens en voksen og ansvarlig mann kunne trekke? Dette alvoret, denne fatale besluttsomheten, dette uopprettelige, var det borte? Var det visket ut som noe det gikk an å reflektere over, føle en dragning mot, være fristet av, være uimotståelig og ubønnhørlig trukket mot som sin ene vei ut av elendigheten? Hadde vi klart det, hadde samfunnet lyktes med å radere vekk den elendigheten som ikke kunne overvinnes på annen måte enn ved å forlate den? Hadde vi fått et bedre samfunn?

Noen snøfnugg virvlet inn. Vinden hadde en lukt som minnet om den katolske kirken, den strøk behagelig over kinnene og øreflippene mine som brant av mangel på søvn: huden og nervene nøt årstiden, nåets vinduer. Vi kan kjenne oss selv og hverandre så godt vi vil, tenkte jeg, så kommer dagen da det uforutsette skjer. Og ingen lover, ingen regler kan sikre oss mot dette. Lovens ørn er blind, den vet ikke selv hvor høyt eller lavt den flyr. Det finnes ingen lov. Det finnes ikke noe samfunn. Det er bare hver enkelt av oss, stilt overfor våre egne redsler, i et forsøk på å overkomme dem. Den høye forkomne skapningen som sto på broen for litt siden, nesten blåst overende i vinden, såvidt han klarte å stå oppreist ved egen hjelp.. eller han som satt i stolen inne i stuen og krympet seg i frykt for å bli banket helseløs... hva spiller det for rolle hvilken tro han har, hvilke regler han lever etter, den dagen redselen får bukt med han? Verdighet eller usselhet, det kommer ut på ett. Vi er mennesker, skapt av vår angst for det som når som helst kan slumpe til å tilstøte oss.

Jeg visste ikke hvor lenge jeg ville greie å sitte der... det var bare et tidsspørsmål før tausheten måtte brytes, med mindre jeg skulle bli oppfattet som en galning, en alvorlig syk person, en som var rammet av en lidelse... ingen slapp unna med ikke å si noe en hel kveld blant fem stykker samlet rundt et bord, det visste jeg godt, om ikke lenge ville en av dem tenke at nok er nok, nå har han jamen sittet der lenge nok uten å si noe, nå skal han jamen få lov til å mene noe han òg... og så ville de snu seg og stille meg et spørsmål, kreve meg for mitt syn på det ene eller det andre, ikke fordi de nødvendigvis var så oppsatt på å få vite det, men som et påskudd for å få trukket meg inn i samtalen igjen... eller enda verre, spørre meg like ut om det var noe, om hvorfor jeg satt der og ikke var med. Og den henvendelsen, som jeg visste før eller siden ville komme, den visste jeg samtidig med meg selv at jeg ikke ville være i stand til å møte. De kunne spørre meg om hva som helst... de kunne si hva de ville til meg... de ville uansett ikke få noe svar tilbake... fordi det ikke ville være noe i det de sa som kunne opprette noen forbindelse til noe i meg. Ingenting av det de sa ville finne gjenklang, ville skape noen gjenkjennelse, ville få i stand et møte... Ingen bro ville bli bygget mellom det i dem og det i meg. Jeg ville ikke forstå hva de sa til meg... Alt som hadde bragt dem så langt, som hadde blitt båret videre fra den ene til den andre i det uendelige manntall, det ville stoppe når det nådde meg. Jeg kom aldri til å svare noen mer. Jeg var det stille punkt i verden. Jeg var lam i halsen. Jeg var ferdig. Jeg hadde gjort mitt. Det var ikke noe mer å si.

Men det var intet... Jeg var en blokk av taushet... alt levende var rundt meg... overalt omkring meg, men ikke i meg. Alt rundt meg var stemmer, et spetakkel av stemmer... alle snakket... overalt på hele kloden ble det snakket... de snakket i munnen på hverandre... det brøt løs fra den ene strupen etter den andre... alle bare bablet i vei som den naturligste ting i verden... alt gikk av seg selv og tok aldri slutt... etter hvert eneste ord fulgte et ord til, og så et ord til... og slik var ethvert menneske kjedet fast til det neste... og slik hang alt sammen, i en endeløs kjede av ord, som bandt alt levende og tenkende sammen. Jeg var bruddet i denne kjeden... Uavbrutt nådde den frem til meg... og så stoppet den... fra meg gikk den ikke videre. Jeg var det ene stille punktet i verden... det ene fra hvilket det ikke kom noe... fra hvem ingen fortsettelse fulgte, ikke noe bånd ble strukket videre. Alt stoppet hos meg. Utstrekningen opphørte her. Jeg var den ene målløse blant de snakkesalige.

En trikk skjenet forbi... lyden gikk gjennom marg og ben... men den stemte godt overens med hvordan jeg følte meg... dessuten passet den perfekt til den blasse solen som hang rett over takene på den andre siden: en liten stund innbilte jeg meg at det var den lyden hadde kommet fra. Og hvorfor ikke? Den manglende sammenhengen mellom gjenstandene, husene, og det som rørte seg inni meg, var provoserende: hvorfor syntes det ikke, hvorfor gikk det ikke an å se på noen av bygningene hvordan det kokte i meg? Hvorfor lutet de ikke over på sidene? Hvorfor kom det ikke en revne til syne i en av fasadene, som øyeblikket etter fikk hele bygningsmassen til å åpne seg, legge seg selv i grus? Hvorfor sto det der så bastant, så urokkelig alt sammen? Huset, trappen, kafeen der nede, hotellet på den andre siden... hvorfor så alt sammen likedan ut som det alltid hadde gjort? Jeg kjente jeg var i stand til hva som helst, til å slå ned den første og beste som kom gående mot meg.

Hun sto inne i skyggene, jeg så henne nesten ikke, og det var kanskje like bra? Hun snakket lavt, la jeg merke til, uten å variere tonefallet det minste grann... som om hun holdt tilbake alt som til vanlig ga stemmen liv... som om hun ikke unnet meg det lenger, og det sto i en slik merkelig motsetning til lukten som fremdeles hang tung rundt meg at jeg nesten ikke kunne tro at det var hun som sto der.

Hvis du aldri opplever begeistring, noe som løfter deg, noe som trekker deg med, hvis slike ting uteblir helt, hvis det er du som må dra lasset hele tiden, er det mulig å leve allikevel da?

Og før han rakk og svare var det som om jeg endelig forstod hva det handlet om, alt han fortalte, alt han på død og liv skulle innvie meg i. Det handlet om meg...fordi jeg var utelatt fra det...Alt han sa, alle historiene han kom trekkende med, de var ment å skulle fortelle noe om meg......