Bokelskere.no

Overlege Reppesgård hadde stilt en grov psykiatrisk diagnose
i radioens Her og Nå ....
Det vedkom hverken Nessa eller Knudsen at de ble erklært
sinnslidende:
--Det forekommer meg å være en helt rimelig karakteristikk
av politisk opposisjonelle i et samfunnssystem som det norske,
sier Knudsen ...

de var innkalt på teppet til kirkeminister Kolle Grøndahl
den 16.mai om formiddagen.
Samme morgen kom de kjørende inn på Vår Frelsers Gravlund i
en sort bil med begravelsesmerke på taket.
I bakvinduet lå en hvit liten barnekiste.

De stanset ved Wergelands grav og utsteg med en spade hver
i hånden.
- Vi er de som kaller en spade en spade! ropte Knudsen
til skaren av fremmøtte mediafolk.
De hadde et kors hvor det sto 'Veslemøy' med store bokstaver.

Politistyrken omringet prestene umiddelbart.
Kisten ble ikke åpnet på stedet.
Nessa, Knudsen og kisten ble befordret i svartemarje
til Oslo Politihus.

--Det som er litt interessant, forteller Knudsen, er at vi
ble bragt direkte til drapsavdelingen ved politikammeret.

Inntil kisten var åpnet, var vi under drapsmistanke.
Tenk det.
Maken til innrømmelse har statsmakten aldri gjort.

Selvmord er etter mitt skjønn en sen-abort.
En selvfølge, at alle former for vold øker i et
samfunn der menneskeverdet er rothugget.

• Det ufødte og det fødte liv er vevet i hverandre. Man kan ikke frata det ene verdi uten å forringe det annet. (...) Vi kan jo ikke vite om vi egentlig var ment å skulle havne i en søppelsekk på sykehuset. Hva er det som gjør oss så mye bedre enn de som havner der? Ingen ting, selvsagt.

Knudsen hilser på den som mangler også. Naturligvis gjør han det. Hans liv er en eneste stor hilsen til dem som mangler.

Det er ingen enkel sak å fastslå når Børre Knudsen ble til. Hva man vet med sikkerhet, er at han ble født på Vennesla den fireogtyvende september 1937. Like sikkert vet man at det ville være en hån mot alt mannen har kjempet for, å hevde at han ikke var til, ikke levet, ikke fantes før denne flammegule høstdag opprant. Selve kjernepunktet i hans årelange kamp mot abortloven har vært at livet blir til ved unnfangelsen. For Knudsen selv har det aldri vært noe praktisk problem å markere begge de aktuelle dager. Ganske enkelt fordi tilblivelsen, beregnet utfra normal svangerskapslengde, må ha funnet sted den fireogtyvende desember. En dag som alltid er blitt grundig feiret i Knudsens familie.

Saken er at ingen har rett til å avgjøre at et barn skal dø. Ingen!