Bokelskere.no

Det virker som om jeg har en fortvilet evne til å få folk til å tro at jeg enten er sint eller lei meg når jeg bare er tankefull.

I morgen skulle jeg dra fra Rosengåva. Dette ga resten av dagen et streif av vemod. Jeg klarte heller ikke å kvitte meg med den uvirkelige stemningen synet av Rosilda og sommerfuglene hadde satt meg i. Enda jeg visste at jeg skulle komme tilbake, var jeg nedfor. Det var som å måtte gå, midt i et vakkert og spennende eventyr. Jeg ville aldri få vite hva som hadde skjedd mens jeg var borte. Selv om noen fortalte meg det, ville det ikke bli det samme. Det ble en annens opplevelse, ikke min. Jeg ville gå glipp av eventyrets egne ord.

Mellom trærne vandret hvite skyggevesener. I virkeligheten var skyggene grå, men på bildet til Rosilda var de blitt hvite, som om de var gjennomlyst, og de tok form da jeg så nærmere på dem. Det så akkurat ut som om det i skogen rundt den malende Rosilda gikk et følge av hvite kvinneskygger.