Bokelskere.no

Far pleide bestandig å spørre hva du hadde sagt som syntes var så morsomt, og jeg svarte gjerne at det ikke dreide seg så mye om hva du sa, men måten du sa det på. Som grimasene dine når du beskrev kokekunstene til din mor. Mor kunne svi vann, og lærte seg aldri å koke et egg.

Jeg forstår at kjærlighet og tragedie går hånd i hånd, for det ene kan ikke eksistere uten det andre, men uansett griper jeg meg i å undres på om ikke byttehandelen er rettferdig.

En sannhet oppstår i ethvert langt ekteskap, og sannheten er denne: Ektefellene våre kjenner oss noen ganger bedre enn vi kjenner oss selv.

Det er underlig hvordan våre liv viser seg å bli, tenker jeg. Øyeblikkets omstendigheter, når det senere kombineres med bevisste avgjørelser og handlinger, og lassevis med håp, kan etter hvert hamre ut en fremtid som synes forutbestemt.

For virkelig å forstå tror jeg du må se det, sa han langsomt.

Stol på folk, kunne han si til meg, helt til de deg en grunn til å ikke gjøre det. Og da skal du aldri vende ryggen til.

"Jeg kysset deg god natt," sier jeg.
"Nei, sier Ruth til meg, og stemmen synker og blir lav og forførerisk. " Jo visst kysset du meg, men det var ikke bare et godnattkyss. Selv da kunne jeg føle løftet i det, løftet om at du ville kysse meg akkurat slik, for bestandig."

"Mor kunne svi vann, og lærte seg aldri å koke et egg."
"Så ille var hun da ikke."
" I oppveksten lærte jeg meg å spise å holde pusten på samme tid. Hvorfor tror du far og jeg var tynne som strå ?"

"Mannfolk tror at de kan snakke seg ut av alt mulig, de vil bestandig ha det de ikke kan få."

En av fars leveregler var å gifte seg med en kvinne som var flinkere enn ham selv. "Det gjorde jeg." kunne han si til meg, "og det bør også du gjøre. Ja, for hvorfor skal mannen påta seg all tenkingen?"