Bokelskere.no

Den nulevende slekt ser alt så klart og undrer seg over forfedrenes villfarelser, ler av deres tåpeligheter uten å ha for øye at historien er opplyst av en himmelsk ild, at hvert (sic!) bokstav i den roper høyt, at en advarende finger overalt peker frem mot den, den! mot slekten som lever i dag! Men slekten som lever i dag ler, og hovmodig og selvsikker begynner den en rekke av nye villfarelser, som efterkommerne atter til sin tid vil le av.

Hvem kan vel bli klok på hvordan folk er innrettet! Her finnes det én som ikke tror på Gud, men som er fullt og fast overbevist om at hvis det klør over neseroten, da skal han snart dø. En annen enser ikke det dikterverk som har nådd den høyeste klarhet og harmoni og guddommelige enkelhet, men kaster seg over et makkverk av en eller annen «dristig» forfatter som har mishandlet og forvrengt og øvet vold mot naturen. Det synes han om, og han gir seg til å rope: «For et beundringsverdig kjennskap til menneskehjertets hemmeligheter!» En tredje har hele sitt liv foraktet lægene og deres lærdom, men det ender med at han sender bud efter en kvaksalverske eller signekone.

Men hver dødelig er nu engang slik innrettet at hører han en nyhet – den være så tåpelig den være vil, når det bare er en nyhet – så iler han med å fortelle den til en annen dødelig, om så bare for å si: «Nu skal De høre for en løgn man har utspredt!» Og den annen dødelige lytter interessert, skjønt han efterpå selv sier: «Ja, det er jo en aldeles tåpelig løgn, som man slett ikke skal ta notis av!» Hvorpå han øyeblikkelig oppsøker en tredje dødelig og forteller ham alt og sammen med ham indignert utbryter: «For en tåpelig løgn!» På denne vis løper sladderen hele byen rundt, og når alle de dødelige har fått tilstrekkelig avløp for sin snakkelyst, så medgir de villig at den slags rykter skal man ikke ense, og at saken overhodet ikke er verd å snakke om.

Hverken i korridorene eller i selve værelsene var rensligheten fremherskende. Den gang bekymret man seg ennu lite om rensligheten, det som var skittent, fikk lov til å være skittent, og tapte jo efterhånden adskillig av sin opprinnelige tiltrekning. Themis fiffet seg ikke opp, hun mottok sine gjester i negligé og morgenkjole. Forfatteren burde vel nu egentlig beskrive de kanselliene som våre helter gikk igjennom, men han har likefrem angst for alt som heter offentlige kontorer. Når det falt i hans lodd å gå gjennom selv de aller fineste med lakkerte gulver og border, ilte han avsted med øynene blygt senket mot jorden. Og derfor har han ikke noe begrep om deres prakt og herlighet.

Når han skyndte seg, var det aldeles ikke fordi han var redd for å komme for sent. Det hadde han ingen grunn til, for rettsformannen var hans gode bekjent og kunne forlenge og forkorte kontortiden efter sine venners ønske, aldeles som den gamle Zeus hos Homer, som gjorde dagen lang eller lot natten komme brått, alt eftersom det ble nødvendig å avbryte hans yndlingshelters kamp eller gi dem tid til å slåss ferdig.

Kort sagt, alt var så vakkert at hverken natur eller kunst kunne utpønske det, slik kan det bare bli hvor de to krefter virker i forening. Menneskets ofte meningsløst overlessede verk må naturen gå efter med sin meisel, befri det for overflødig tyngde, overdreven symmetri og altfor tydelige spor efter en vel overveiet plan. Først da brer der seg en merkelig varm tone over alt det som hittil virket så kjølig sobert, småskårent og altfor velordnet.

Likesæl nærmer jeg meg nu til hvilken som helst ukjent landsby, og likeglad ser jeg på dens smakløse ytre. Den sier meg intet, mitt blikk er kjølnet. Og det som i fordums tid ville vakt min munterhet og gjort meg snakkesalig, går meg nu forbi, og jeg gidder ikke engang åpne min munn. Hvor er min ungdom? Hvor er dens friske liv?

Likesom et utall av kirker og klostre med kupler og tårn er spredt utover det hellige Russland, slik finnes det en mangfoldighet av raser, stammer og folk i broket mylder på denne vår klode.

Og hvert folk, som i seg fikk nedlagt sjelens skapende evner og andre Guds gaver, og som i sin kraft har et pant, det mottok også et særlig vigsel: sitt sprog. Med det uttrykkes alt som møter sinn og sans, og i sine uttrykk gir hvert sprog gjenskinn av folkets karakter.

Menneskekunnskap og vis livserfaring preger britens ord. En lettlevende sprades kortvarige triumfer blir franskmannens ord til del. Med stor kløkt utpønsker tyskeren sitt omtrent utilgjengelige, logisk skinnmagre ord. Men det finnes intet ord så slagferdig og djervt, og sprudlende, og grepet ut av selve hjertet – som et rammende russisk ord.

Det er en kjensgjerning at det finnes adskillige ansikter her i verden som naturen har slurvet med under utarbeidelsen. Den har ikke anvendt noe som helst finere instrument, som fil eller drillbor og lignende, men simpelthen hugget rått til av alle livsens krefter: den har svunget øksen én gang, så var nesen der, nok en gang – det var munnen, med et grovbor har den skaffet plass til øynene, og uten å finhøvle har den sluppet fyren ut i verden med de ord: «Liv er det i ham.»

Besynderlig er det innrettet her i livet: dets muntre sider blir med ett så bedrøvelige dersom man oppholder seg for lenge ved dem, og så får man til slutt de merkeligste innfall.