Bokelskere.no

Jeg vil si til henne at det er deg og meg. At vi er Ken og Barbie, slikt vi lekte da vi var små. Vi selges seperat, men alle vet vi hører sammen. Jeg er inni en ekse, jeg ser deg fra den andre siden av lektøysbutikken, og det stikker et sted i plastbrystet mitt. det er deg og meg. Vi er Ken og Barbie. Vi skal være sammen . Det var det vi alltid sa. Det var det vi lovte hverandre.

Vi skulle bo i et rosa plasthus med et basseng i hagen, fylt med lunkent vann fra springen. Jeg skulle stå i bar overkropp, med blanke plastmuskler og flippe plastburgere. Det skulle alltid være sommer..(..) Vi skulle få små, glade plastbarn. Du skulle ikke ha noe arr i ansiktet ditt, men mange fargerike kjoler.

-ok, sier jeg.
-Si til moren din at Emilie må pusse hver morgen og kveld og bruke tanntråd og fluortabletter.
-ok.
-Barnas tannhelse er foreldrenes ansvar vet du.
-Det skal jeg hilse og si, takk skal du faen meg ha. Jeg smiler bredt.

Jeg kommer aldri til å slutte å være redd. Den dagen jeg slutter å være redd, vil jeg få en datter. Og datteren min vil gå rundt i byer om nettene, og jeg vil bli redd for henne.

Emilie vil ikke snakke om hvor gammel hun er. Hvis noen spør henne, sier hun bare at hun går i fjerde klasse, og at hun har en søster på videregåande. Vi har sluttet å feire bursdager. Det er ingen forskjell. Det er bare ingen dårlig samvittighet for at ting ikke ble som de skulle. Og neste dag kan hun si høyt i klasserommet at hun fikk napoleonskake og polaroidkamera til navnedagen sin, og ingen vil lure på hvorfor de ikke ble invitert.

Vi har sluttet å feire bursdager. For mye press. Ting som liksom skal være hyggelige, blir aldri det.

Jeg går av det som er siste buss hjem. Jeg er ikke full nok, og redselen fyller meg som tusj på vått papir. Asfalten er våt og dekket av brune snegler. Skrittene mine lager høye klikkelyder. Jeg høres ut som en arbeidshest på pumps. En voldtektsmann i en busk to kilometer unna kan høre meg komme.

Og jeg vet ikke hvorfor, men jeg forteller han at ting ikke akkurat går på skinner. At dagene er sorte og lange som lakrissnører.

• Mamma er i Bagdad.
• Er hun i Bagdad nå?spør jeg.
• Ja, hun er i Bagdad, bare hør.
  Lyden av glass som knuses under oss. Mamma som et strandet dyr i stua. Hvalropene hennes kommer opp gjennom gulvet, og runger av fortvilelse.