Bokelskere.no

Jeg visste hvor mange nuller det var i en trillion, men jeg trodde algebra levde i tjern.

Jeg likte bibliotekarene fordi de var så rolige og ordentlige og stille - og hjelpsomme også. Jeg fant raskt ut at hvis du var ute etter en bok de ikke hadde, bestilte de den gjerne - kostnadsfritt. Kommunestyret betalte fordi kommunestyret mente lesing var bra for sjelen, og de ville oppmuntre til det på alle måter de kunne. Jeg tenkte det måtte være tilfredsstillende å arbeide for en institusjon med så høye idealer og bestemte meg for at etter å bli nevrolog eller astronom, ville bibliotekar sikkert være mitt tredje valg.

Det er vel meningen at noen situasjoner skal være så alvorlige at folk ikke vil trivialisere dem med kullsyreholdige drikker.

Utdrag er hentet fra da Alex er tretten:
Jeg vendte blikket mitt bluferdig ti centimeter nordover. Boken het Sirenene på Titan. Det var en av Mr. Petersons Kurt Vonnegut bøker, og jeg hadde trukket den ut fra den tredje hyllen i bokhyllen, hvor det var minst femten eller tjue andre, alle stilt pent opp i en ryddig rad.
"Det er en rar tittel på en bok," sa jeg og svelget. "Kommer de damene til å bli arrestert?"
Mr. Peterson visste ikke hva jeg i helvete snakket om.
"De har ikke mye klær på seg," påpekte jeg
"Hva er poenget ditt?" spurte han
"Så jeg tenkte kanskje sirenene er for dem."
Mr. Peterson rynket brynene.
"Jeg tror politiet har lov til å arrestere deg for å ha på for lite klær," forklarte jeg.
Forståelse spredte seg over Mr. Petersons ansikt
"Nei, gutt. Ikke sirener som i politisirener. Sirener som i Homer."
Jeg rynket brynene "Simpson?"