Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Å ville dø er vel for faen ikke det samme som å ville lide, det må du vel fatte. Det er jo det motsatte.
Og så var det hverdagen. Uansett hvor lite hverdagslige de oppleves, dagene og kveldene og nettene, så kommer man ikke utenom livet utenfor. At ingenting der ute venter eller stopper opp, at ingenting der ute i den grådige normalen får med seg en gang, om det mangler et hjerte, om det savnes et smil. Og hvor lenge har man egentlig rett til å stoppe opp?
Jeg håpa du ikke ville komme hjem, for første gang noen sinne hadde jeg det sånn. Jeg ville utsette ansiktet ditt, skyve deg vekk. Jeg måtte ha tid, måtte puste, være apatisk en stund, gispe fra meg. Og for første gang siden du hadde satt ring på fingeren min, så jeg hvor stygg den var. At fingeren min virkelig var deformert, at ringen din faktisk var inni meg. Jeg kunne ikke bare ta den av meg, kunne ikke bare ta den ut.
Dine røde, tåresprengte øyne lagde nye gater inni leiligheten vår. Drukningsstier, så vanskelig å gå i. Og din stemme, dine rop og dine spørsmål. Det var for tungt for meg.
Og jeg så på moren din, så plutselig hvor stor hun var, hvor stor hun hadde vært. Jeg tenkte på alt hun hadde tålt og alt hun hadde fått til, at hun var et menneske som levde til tross for og ikke på grunn av.
Dette var det verste, sa hun, og hun gjentok det. Hvordan hun selv ikke kunne kjenne egen redsel, eller gjenkjenne den, eller påkalle den. Men dette, synet av sønnen som så, det var det verste.
Herregud, mennesket er ikke annet enn en mislykket avart, sa du. Det er jo langt fra alle som fortjener kjærlighet. Mange av oss er ikke bare mislykket heller, men motbydelige, onde og dumme, rett og slett forferdelige skapninger. Noen av oss fortjener ikke være her en gang.
Det er jo sant, fortsatte du, og øynene dine var enorme. Det er jo galskap å si at alle mennesker er likeverdige, vi er jo ikke det. Og ved å skulle respektere alle like mye, respekterer man i grunnen ingen, og ved å skulle verdsette alle bare for et såkalt menneskeverd, verdsetter man hverken ingen eller ingenting. Nei, for man må gjøre seg fortjent til kjærligheten, sånn er det bare. Og hvis man elsker, så skal man elske kun av selviske årsaker, noe annet har ingenting med kjærlighet å gjøre.