Bokelskere.no

Når arkeologer graver fram en gjenstand eller tekst, et palass, tempel eller kanskje en hel by, er det fristende å tenke seg at man da får en umiddelbar tilgang til fortiden. Men en gjenstand som blir gravd fram i en helt annen tid på denne måten, blir alltid fortolket i utgraverens samtid, om ikke ennå senere. Gjenstander, rester etter menneskers liv, er i seg selv stumme. Et funn må alltid fortolkes, og noen må tolke det, gi det en stemme. Og fortolkeren har sin egen sammenheng og forståelse av hva hun/ han ser, kjenner, beskriver, leser og forstår.

I 1847 åpnet den første utstillingen av assyriske monumenter i Europa. Det falt ingen inn på denne tiden at det skulle være galt å ta med seg funnene fra utgravningene til Europa. Det gjaldt å være blant de første som oppdaget fortiden og på den måten kunne kreve æren av å forvalte denne arven.

Men særlig etter salget ved Waterloo, da britene konfiskerte de fleste skattene i Louvre, fikk Frankrike en fornyet agenda om å skaffe nye utstillingsobjekter.

De gamle mesopotamiske sivilisasjonene ..., ble mottatt og tolket som en del av Vestens historie. Mer enn noe annet var det Bibelen som gjorde disse gamle kulturene interessant for europeerne. Jakten på gjenstander til museene, interessen for egen fortid og den geopolitiske interessen gikk hånd i hånd. Samtidig fantes påfallende liten interesse for de menneskene som faktisk levde i disse områdene.

Ofte framstod de europeiske hensiktene som gode. Man ville bevare sporene av fortiden, som dagens innbyggere i området ikke anså som viktig, ble det ofte hevdet. Men denne tilnærmingen røper også den gjengse eurosentriske holdningen hvor andre folkeslag og verdensdeler ble ansett som helt naturlig mindreverdige.