Bokelskere.no

Som alle filifjonker hadde hun en masse pyntegjenstander. Små speil og familiefotografier i rammer av fløyel og skjell, kattunger og hemuler av porselen som hvilte på heklete duker, vakre ordspråk brodert med silke eller sølv, bitte små vaser og koselige tevarmere i form av mymler - ja, alle slike ting som gjør livet lettere og mindre farlig og stort.

Det var ikke vinduer til å se ut igjennom, det var vinduer som noen kunne se inn igjennom - og det likte ikke Filifjonka.

Et eller annet sted under hatten begynte melodien hans å røre på seg, med én del forventning og to deler vårmelankoli og resten bare grenseløs begeistring over å være alene.

Jeg må skynde meg å leve, det er så mye tid som er blitt borte!

(Ti-ti-oo)

Det brant fint med en gang, for Snusmumrikken hadde trening i å lage middag til seg selv. Han laget aldri middag til andre, hvis han ikke var nødt, og andres middager brydde han seg ikke noe større om. Folk skulle alltid på død og liv prate mens de spiste.

Hvis han bare kunne få snakke, det hindret en så fint fra å tenke.

(Mummipappa)

Og det er så fryktelig farlig og gå rundt å fortelle om sine hemmeligste drømmer litt for tidlig.

(Hemulen)

Det er en kveld for sang, tenkte Snusmumrikken. En ny vise som skal ha én del forventning i seg og to deler vårmelankoli og resten bare grenseløs begeistring over å vandre og være alene og trives med seg selv.

Hvis det er noen som ikke vet hva pensjonert betyr, så er det at man kan gjøre akkurat hva man har lyst til i fred og ro når man er blitt tilstrekkelig gammel.

Melodier er alvorlige saker, især hvis de skal være både muntre og vemodige.