Bokelskere.no

Jeg kom ikke hjem for å bli en annen, og heller ikke den jeg var. Jeg kom hjem for å bli den jeg er: en fyr med et dårlig montert badekar, et nattbord fullt av uleste bøker og et lite hus, i enden av en vei.

Her sitter jeg. Skrur i fullt alvor. Skrur for livet. Skrur feil, for det meste. Lager badekar til familien, på et vis. Verdens rikeste og reddeste mann.

I love you but I have chosen parkdress.

Ironisk nok flytter de aller fleste til storbyen for å bli noen, men når de først kommer seg dit, merker de hvor godt det er å være ingen.

En gang var musikken overalt. Den var det første vi snakket om, det første vi spurte om, når vi traff nye folk. Vi sendte mixtaper til hverandre i posten. I dag ligger musikken der, som et vattert teppe fra Spotify, svøpt rundt kakkelet i kontorlandskapet rundt oss. Vi bruker ikke lenger musikken for å finne frem til folk, men for å holde dem unna.

Min verdighet, derimot, ble spolert allerede kort tid inn i grillkarrieren min i fjor høst. Av de tre middagene jeg rakk å tilberede på grillen, endte den første som tartarmåltid og de to siste på krematorium. Det var mat man enten fikk e.coli eller KOLS av å spise.

En gang i tiden var planen å bli Jim Morrisson og dø før man rakk å bli 28. Nå står man i stedet der og har oppriktig lyst på høytrykksspyler.