Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Men jeg skulle ikke slått i vegger. Jeg skulle ikke krølla papirer. Jeg veit det, og jeg skulle ikke gjemt meg etterpå, jeg skulle ikke vandra rundt i Botanisk hage og tenkt at bare jeg vandra lenge nok, så ville alt ordne seg, så ville de glemme meg, jeg skulle ikke latt mamma gå aleine på møter, jeg skulle fortsatt å gre håret, jeg skulle tenkt logisk, det var jeg som gjorde feil.
Men det er dette folk driver med, kjøper puter, snakker med fremmede. Og andre folk blir ikke som meg av det, de mister ikke hele seg gjennom et høl i seg sjøl, det er ikke sånn de føler seg.
Hun leser bøker og håret detter ned foran øynene hennes. Hun leser til det blir mørkt, bøyd over kjøkkenbordet. Hun skjønner alt. Og tilgir alt.
Og jeg ville bli en annen, en som passa til henne, men hun lot meg ikke, og noen ganger følte jeg at hun var en glassmanet, hun glei, liksom unna for meg, og andre ganger følte jeg at jeg var en hund i bånd, jeg ville nærme, jeg ville inn…
… det var som om gud hadde åpna hele himmelen og bare slapp det fineste ned på meg
Og egentlig var det det jeg ikke tålte. Det er som med unger, før de får smake godteri veit de ikke hva det er, da veit de ikke at det er det de vil ha. Så får de sukker og blir koko hver lørdag. Men jeg visste ikke det. Alt er så rotete, noen ganger skjønner jeg bare ikke hva livet driver med. Men jeg veit hva pappa ville sagt. Nei livet, Rebekka. Det er ikke noe system. Det er bare karbonatomets kjemi.
Hun leser bøker og håret detter ned foran øynene hennes. Hun leser til det blir mørkt, bøyd over kjøkkenbordet. Hun skjønner alt. Og tilgir alt.
[...]tankene mine var som en kikkert. Og gjennom kikkerten så jeg bare én ting: henne.
Alt er så rotete, noen ganger skjønner jeg bare ikke hva livet driver med.
Jeg tenkte på kjærlighet da. Hvis jeg gikk til butikken og så en far som lærte sønnen sin å sykle. Eller gamle folk som leide hverandre gjennom senteret. Det var så mange som dreiv med sånt den våren, fedrene som bare løp og løp med hendene rundt bagasjebrettene, jeg så kjærlighet overalt. Det var en vrangforestilling.