Bokelskere.no

En elskerinne skal være noe annet enn en kone, mindre krevende, og hun skal få mindre igjen for det hun gjør.

De sier at det er syke mennesker som har funnet opp Gud for å få dumme mennesker som ikke vet bedre til å gjøre ting de egentlig ikke vil.

Jeg har tenkt ganske mange ganger at jeg bare dør fra alt sammen. Problemet er at jeg er for feig og for fattig.

Svetten rant fra tinningene hans. Det var vanskelig å vite om det var nærværet hennes, situasjonen hun hadde satt ham i, eller varmen. Han hadde brune sandaler, kakishorts og hånden sin i hennes. Hun hadde aldri sett ham i det antrekket før. Det gjorde ham ufarlig og nesten litt tåpelig. Det fikk henne til å flire.
– Hva ler du av?
– Ingenting. Det er bare fint å være her. Så alminnelig.
– Alminnelig? Er det noe som ikke er alminnelig, så er det Fontana di Trevi!
– Simon hørtes regelrett opprørt ut.
– Ikke den!
– Alminnelig hva da?
Helen svarte ikke.
Men det var alminnelig. Situasjonen var alminnelig. De var i Roma på ferie. Akkurat som alle de andre rundt dem. Bare ferierende. I alle fall hvis man så bort fra de skjelvende gamle konene som tigget under svarte sjal, og politiet som glinset av svette i de grå uniformene. Hvis Helen hadde hatt et kamera, ville hun ha bedt en tilfeldig forbipasserende om å ta et bilde av dem: Et kjærestepar på kanten av Fontana di Trevi. En mørk og varm kveld i Roma. Et hvilket som helst kjærestepar med sine krangler og gleder.
Simon gravde i lommene på kakishortsen og fant fram noen mynter.
– Hvis du ønsker å komme tilbake hit, skal du lukke øynene og kaste en mynt i fontenen. Sånn, med venstre hånd over høyre skulder.
Han smilte da han snudde seg og gjorde det. Smilte da han knep øynene igjen og kastet.
Var det henne han ville tilbake til, eller var det Roma, Fontana di Trevi? Hun visste ikke. Hun kom aldri til å få vite det. Hun visste bare at alt kom tilbake, på samme måte som det roterende vannet i fontenen.

Jeg har sett Akropolis for jeg har aldri vært der, Martha