Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Snakker du ikke de innfødtes språk? Kan du ikke snakke med din egen kone?
Hun er ikke konen min, sier bøkkeren irritert.
Ja, din tilkommende, da.
Jeg har ikke lært meg dette tungemålet, sier bøkkeren og sukker. Og det pleier jo ikke være så mye å si, sånn mellom en mann og hans kone. Hva skulle det være?
Har madame tenkt på om hun skulle begynne å røyke? spør han. Det er sunt for konstitusjonen og en god atspredelse.
Jeg er nødt til å innprente deg ikke å svare på spørsmålene mine med dine egne ord som om det var en alminnelig samtale, men å følge tekstens eksakte ordlyd.
Men hvis man sier det med sine egne ord, viser man jo at man har forstått tekstens betydning?
Det er mulig. Men dette er Guds ord, de skal ikke forstås, de skal læres. Bøy deg for Ordet, kvinne, gjør deg ikke til Herrens likemann!
De levde i skitt, men skitten hadde liksom en funksjon, den var naturlig og ikke noe som en behøvde skamme seg for. Når man blir kristen, tenker hun, først da blir skitten skitt, noe fremmed, noe som skal unngås og fjernes, noe som lukter ufyselig og føles skamfullt.
Men hva gjør kvinnene med sitt begjær? tenker han. Jo, han vet godt hva de gjør. De går til kirken med det. Til presten. Til meg. Og derfor er det viktig at jeg er en av dem som ingenting i livet må være ukjent for. Det er derfor jeg er her. Denne tanken beroliger ham litt.
Du vet jo det, magister, at synder hoper seg opp fortere enn skarn på et fjøsgulv. Det skal måkes ut hver morgen.
"Enda en kvinne som forbarmer seg over ham. Hva er det med disse kvinnene? Hva er det som tiltrekker dem hos en mann som ligger på bunnen av sin egen fornedrelse?"
Detvar ikke så lurt av madam Schultz, tenker han. Hvis man vil beskytte sin datters dyd, bør man holde navnet hennes hemmelig. Nå vet han hva piken heter, og det føles som om han allerede har vært under skjørtet hennes og kikket.
Han har vært bekymret for søsteren, en trillrund liten smerte under ribbeina, men bekymringen viser seg å være geografisk og sultmessig betinget.
Han legger fra seg brevet. Det faller til gulvet. Min Mor er død, sier han.
Heldig for henne, sier enken. Det er ikke lett å dø.
Jo, det er lett. Bare se på meg.
Du er ikke død. Du lukter bare vondt.