Bokelskere.no

Frykten kveilet seg i kroppen hennes som en slange, men hun tvang seg til å smile mot mannen hun elsket, mannen som aldri satte lit til jærtegn.

Jon skalv. «Jeg kommer aldri til å få en bastard,» sa han omhyggelig. «Aldri!» Han spyttet ut ordet som om det var gift.

Slottet var bygd over en varm kilde, og det nesten kokende vannet rant gjennom vegger og rom som blod gjennom en manns kropp.

«Vi snakket om prinsen,» sa Sansa, med en stemme som var myk som et kyss.

Sorthold hadde ingen gudeskog, bare et lite tempel og en full prest, men Jon klarte ikke å be til noen av gudene, gammel eller ny. Hvis de fantes, tenkte han, var de like ondskapsfulle og ubarmhjertige som vinteren.

Han fremførte dette så klumsete at til og med Bran la merke til det; det var en tale han hadde lært utenat, ikke ord fra hjertet (...)

Da mester Aemon hørte ham synge, sa han at stemme hans var som honning smurt over torden.

Skalden, en ungdom på atten, målte dem freidig og spurte hvor de skulle, hvor de kom fra, og hvilke nyheter de hadde. Spørsmålene kom som piler mot dem, og han ventet aldri på svar.

Dronningens ansikt var som en maske, så blodløst at det kunne vært en snøskulptur.

Den venstre siden av ansiktet hans var en ruin. Øret hans var brent bort; det var bare et hull igjen. Øyet var der fortsatt, men rundt det var det bare en forvridd kjøttmasse av arr.