Bokelskere.no

Merkelig, tenkte Singer at de ville si, seg imellom, og for seg selv. Slik tenkte han seg at han framsto som gåten Singer i de andres øyne. Det likte han å tenke på. Gåten Singer. Sin egen fortvilelse over ikke å kunne hanskes med seg selv, men bare drive avgårde, mens han ble stående utenfor og betrakte det hele - omgjort til en respektfull undring i de andres øyne. Det er jo noe. Det er faen meg noe, tenkte Singer, når han analyserte sitt eget liv, der han satt i Suhms gate og stirret i veggen, med sin 47-årige stirring. I hvert fall får det meg til å rette ryggen, tenkte han. For et øyeblikk, la han til. For jeg skal jo dø. Og hva hjelper det da meg at jeg har vært en gåte både for meg selv og andre.

Han greidde å få både seg selv og andre til å forstå at hans plass var i den fullstendige anonymiteten, der trivdes han, og der kunne han også møte de andre, på en likeverdig måte. Han var ikke redd for å innrømme at han ikke var noen danseløve, ja ingen løve i det hele tatt. For dette ble han stort sett godt likt. Man kan derfor si at Singer, utfra de premisser han hadde valgt for sitt liv, var en sosial person.

Den passive unge mannen er og blir et frastøtende syn, og et slikt frastøtende syn hadde Singer søkt å være, med åpne øyne. Han ga faen. Han ga faen i alt.

Singer led av en saeregen form for skamfölelse, som slettes ikke plaget ham til daglig, men som nå og da dukket opp, som en erindring om en pinlig misforståelse av en eller annen art, og som fikk ham til å stanse opp, stiv som en stokk, med et fortvilet uttrykk i ansiktet, som han straks skjulte ved å före begge sine hender opp foran det, mens han höyt utbröt:
- Nei, nei.