Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Og var det ikke Jon Michelet som satt der borte? I en krok for seg sjøl, i fortrolig samtale med en mørk og lodden feminist, som utstrålte en merkverdig dyrisk parfyme (blei det hviska om)? Å, jo så menn! Og der skrider Edvard Hoem verdig igjennom lokalet, og hilser vennlig til alle, både til høyre og venstre.
Det forekommer meg at de som bor her kanskje trives. Bare mistanken om det gjør meg stiv av skrekk.
Jeg hadde ikke ord for å beskrive det jeg nå følte, og derfor gjorde jeg det eneste jeg i denne situasjonen fant det forsvarlig å gjøre. Jeg reiste meg opp og BRØLTE.
Å være ensom. Hadde han vært en ung mann kunne det ha hatt noe vakkert over seg. Men en ensom mann på 42 år? Det har noe stakkarslig over seg.