Bokelskere.no

"Pappa er også fisker," sier Marie fort. Som om jeg ikke visste det. Som om det bor flere enn åttitre innbyggere i denne bygda.

Jeg vil gjemme alle bildene av pappa som henger på veggen. Legge dem i en skuff og aldri se på dem igjen. Men mamma vil ikke det. "Vi kan ikke bare glemme pappa," sier hun. "Han er en stor del av oss." Jeg vil ikke at pappa skal være en stor del av meg lenger. Jeg liker ikke at en stor del av mg ligger på bunnen av havet med vann i lungene.

Havet er et stort speil som fjellene synker inn i. Når vannet ligger så rolig, kjennes det ut som om alt er dobbelt opp. Det er før det begynner å regne. Da blir verden til mosaikk. Da blir de store fjellene til småstein i havet.

Sola legger seg i vinduskarmen. Sniker seg sakte mot sengekanten. Legger seg over støvet og plankene og spikrene i veggen som stikker ut. Og dyna mi. Den legger seg på dyna mi. Snart finner den ansiktet mitt også.

Om natta drømmer jeg at pappa står på bunnen av havet og venter på meg. Jeg kan ikke svømme. Har hatt vannskrekk så lenge jeg kan huske. Men i drømmen kan jeg svømme helt ned til ham. Stå ved siden av ham. Kjenne den dype havstrømmen vugge oss fram og tilbake. Det er mørkt. Det er bare så vidt jeg ser noe. Men jeg kjenner ham. Jeg kjenner fingrene hans som fletter seg inn i mine, og skjeggstubbene mot kinnet mitt. Han prøver å si noe, men stemmer blir til bobler. Sprekker, når de treffer overflaten.