Bokelskere.no

Javisst drikker jeg, det er så kjedelig bare å spise...

Mange Aar er gaat siden jeg var i slik Fred, kanskje tyve eller tredive Aar, kanske i et tidligere Liv. Men engnang før, tænker jeg, maa jeg vel ha smakt denne Fred eftersom jeg gaar her og nynner og er henrykt og bryr meg om hver Sten og hvert Straa og disse synes at bry sig om mig igjen. Vi er kjendte.

(Sitert fra Under Høststjærnen i: Samlede Værker Bind 8, Gyldendal : Oslo, 1943)

Og det begynner å ringe klokker for mine ører, jeg haster ut på veien, åpner brevet og leser: Skriv ikke til meg -. Uten navn, uten sted, men så klart og deilig. Det første ord var understreket. Jeg vet ikke hvorledes jeg kom hjem. Jeg husker at jeg satt på en stabbesten og leste brevet og stakk det i lommen hvorpå jeg gikk til en ny stabbesten og gjorde det samme. Skriv ikke. Men kunne jeg da komme og kanskje få tale med henne. Dette lille vakre papir og de hastige, fine bokstaver! Hennes hender hadde holdt i dette brev, og det hadde ligget under hennes øyne, hun hadde åndet imot det. Og det var en tankestrek tilslutt, den kunne bety en verden.