Bokelskere.no

Man var kommet et stykke ut i september, været var kjølig, himmelen var høy og ren; byen var uten støv og uten søle, byen var smukk. Fjellene omkring hadde ennu ingen sne.

Jeg fortalte at jeg hadde tenkt på det i hele natt, sa hun. Det har jeg naturligvis ikke. I hele dag, mente jeg. Nei ikke i hele dag heller, men ….

Man drives idelig og idelig til å kretse om det forbudne, det er ens trang å kikke sin skjebne opp i nesen.

Nei, jeg er akkurat som et kompass nu, jeg svinger litt, jeg kan gjerne gjøre helt rundt også, men jeg higer bare tilbake til ett punkt, peker evindelig én vei. Det er deg jeg tenker på.

Jeg holder ikke av å gå på gulvtepper, for om det skulle falle noe ned for meg så finner jeg det ikke igjen. Aldri! Jeg hører ikke at det faller og jeg kommer ikke i tanke om å søke efter det. Der ligger det da. Kan De tenke Dem noe utåleligere enn at der ligger det og De går ifra det? Derfor pines jeg bestandig når jeg trår på gulvtepper, jeg tar fatt på meg selv og holder hendene over lommene, jeg fikserer skarpt mine vesteknapper for ikke å miste noen av dem og jeg vender meg rundt mange ganger for å se om jeg ikke kunne ha sluppet ned en eller annen gjenstand ….

Mennesker også, kjøtt og blod, ikke sant? Det har sin interesse?
Ja meg kjeder menneskene, det er skam å si det. En deilig, øde gate nedover for eksempel, har du aldri lagt merke til skjønnheten i den?