Bokelskere.no

Å vise dem (studentene - min kommentar) at en bok finnes opp hver gang den leses, er det samme som å gi dem muligheten til å komme uskadd, og til og med beriket, ut av en rekke vanskelige situasjoner. For har man lært seg å snakke poengtert om det man ikke vet noe om, er det en ferdighet man kan ta med seg langt utenfor bøkenes verden. Hele kulturen åpner seg for dem som har evnen, som vi har møtt hos en rekke forfattere, til å bryte forbindelseslinjen mellom diskursen og dens gjenstand, og heller snakke om seg selv.

For å kunne snakke uten skam om bøker vi ikke har lest, må vi med andre ord befri oss fra det knugende bildet av en fullkommen dannelse, formidlet og overlevert av familie og utdanningsinstitusjoner, et bilde vi forgjeves forsøker å tilpasse oss livet gjennom. Sannheten myntet på andre er nemlig mindre viktig enn sannheten overfor oss selv, for den er bare tilgjengelig for dem som frigjør seg fra det tvingende kravet om å fremstå som dannet, som tyranniserer vårt indre og hindrer oss i å være oss selv.

På ethvert tidspunkt i våre samtaler vil de indre bibliotekene, som vi ofte har bygget opp i oss selv i årenes løp og der våre hemmelige bøker er plassert, komme i kontakt med de andres indre bibliotek, og risikerer iblant å fremprovosere friksjoner eller konflikter.

For vi nøyer oss ikke med å oppbevare disse bibliotekene, vi er også selv totaliteten av oppsamlede bøker, det er dem som litt etter litt har skapt oss, og de kan ikke uten smerte skilles fra oss. Og på samme måte som Martins (min kommentar: i Graham Greens roman "Den tredje mann") ikke tåler at noen kritiserer romaner skrevet av hans forbilder, så vil ord som skraper borti bøkene i våre indre bibliotek angripe noe som er blitt del av vår identitet, og iblant kunne rive opp vårt aller dypeste indre.

Jeg har aldri lest James Joyces Ulysses og det er lite sannsynlig at jeg noen gang kommer til å gjøre det. Jeg er derfor temmelig ukjent med denne romanens "innhold". Men en boks innhold er for en stor del dens plassering. Jeg mener at jeg er fullt ut i stand til å føre en samtale om Ulysses fordi jeg med ganske stor grad av nøyaktighet kan situere den i forhold til andre bøker. Jeg vet at den henspiller på Odysseen, at den er skrevet som en "stream og consciousness", at handlingen foregår i Dublin i løpet av én dag osv. Derfor hender det ikke sjelden at jeg uten blussel henviser til Joyce i forelesningene mine.

De som har dannelse vet det, mens de som ikke har dessverre er uvitende om det: Dannelse er først og fremst et spørsmål om orienteringsevne. Å være dannet betyr ikke at man har lest den eller den boken, men at man kan orientere seg om helheten av bøker og at man kan situere de ulike elementene i forhold til hverandre. Det indre teller her mindre enn det ytre; det viktige med enhver bok er bøkene som står ved siden av.

Som universitetslærer i litteratur er jeg rett og slett forpliktet til å kommentere bøker som jeg for det meste ikke en gang har åpnet. Dette er riktignok tilfellet også for de fleste av studentene som følger undervisningen, men det skal ikke mer til enn at en eneste av dem har hatt anledning til å lese teksten jeg snakker om, for at timen skal bli ødelagt og for at jeg når som helst risikerer å komme i forlegenhet.